Ifølge underlagstallene i den berømmelige FN-undersøkelsen som tidligere i år kåret Norge til verdens beste land å bo i, ligger vi langt etter våre naboland når det gjelder kampen om likelønn.Norske kvinner tjener bare 63 prosent av det norske menn gjør. At lønnsutjevningen mellom kjønnene har kommet kortere i Norge enn i både Danmark, Sverige og Finland kan vi kanskje leve med. Men at lønnsforskjellene mellom norske menn og kvinner er større enn i Latvia, New Zealand og på Bahamas er en stor politisk utfordring. Det kan vi som moderne nasjon ikke være bekjent av.Allerede i 1960 ble LO og NAF (senere NHO) enige om at lik lønn for likt arbeid mellom kvinner og menn var et felles mål. Målsettingen skulle være nådd i løpet av 1967, estimerte organisasjonene den gang. 34 år senere står diskrimineringen stadig å lese på lønnsslippen til nærmere halvparten av arbeidsstokken hver måned. Og det til tross for at norske kvinner ligger i det internasjonale toppsjiktet både når det gjelder barnefødsler, utdanning og deltakelse i arbeidslivet.Det skyldes delvis en utbredt forestilling hos norske kvinner gjennom store deler av 90-tallet om at likestillingskampen var vunnet. Dessuten gjorde LO relativt lite for å jevne ut lønningene mellom typiske manns— og kvinneyrker i perioden under Yngve Hågensen. Kampen om likelønn druknet i solidaritetsalternativet, og kvinner bar mye av byrden for de moderate lønnsoppgjørene.Men den fremste årsaken til de generelt høye lønnsforskjellene er at menn jobber i privat sektor, og kvinner den offentlige. De utgjør den moderne arbeiderklassen. Som en kommentator i Dagbladet var inne på i vår: «Her er det lav lønn, skiftarbeid, halve stillinger og tunge løft.»Det må være et tankekors for alle likestillingsentusiaster i det offentlige Norge at det er nettopp den store kvinneandelen i offentlig sektor som bidrar til at lønnsnivået mellom menn og kvinner bare så vidt har passert steinaldernivå.Kvinnelige politikere fra de fleste partiene har i tur og orden tatt opp likestilling, uten at det har gitt nevneverdige resultater hva lønnsutviklingen angår. Så langt har man satset på at bestemmelser om kjønnskvotering til stillinger og studier skal være nok.Tallene fra FN, sammen med nedslående statistikker over kvinneandelen i styrer og ledende stillinger, viser at det er langt igjen. Dersom vi fortsatt har som ambisjon å gjennomføre målet om likelønn fra 1960, krever det at politikerne tar i bruk radikale virkemidler. Slik de med hell har gjort for å jevne ut kjønnsforskjellene på andre områder i samfunnet.