Kan du huske sist du hørte statsminister Kjell Magne Bondevik stå for et kontroversielt synspunkt på vegne av sitt Kristelige Folkeparti? Nei? Det er kanskje ikke så rart. For upopulære og kontroversielle standpunkt er det partileder Valgerd Svarstad Haugland som må forsvare. Men nå har hun endelig tatt til motmæle. I begynnelsen av måneden snakket Svarstad Haugland åpent ut om de vanskelige sidene ved å dele lederskapet i KrF med Kjell Magne Bondevik. Til Nettavisen fortalte hun om hvor frustrerende og personlig belastende det er at hun kommer i bakgrunnen når positive saker hun selv har kjempet gjennom blir profilert i media. Valgerd påberoper seg like mye makt i partiet som Bondevik, og tilbakeviser på det sterkeste påstander om at det egentlig er Bondevik som bestemmer i KrF. Hun misunner ham ikke jobben som statsminister. Svarstad Haugland har som partileder tatt på seg jobben med å forsvare noen av de vanskeligste sakene til KrF, som kontantstøtten og spørsmål knyttet til homofili. — Jeg har tatt de tyngste debattene - om fordomssakene - mens Kjell Magne har vist seg som den dyktige lederen han er. Du skal helst være et positivt ja-menneske med positive oppslag i mediene. I det siste har det vært nok av det motsatte. At noen synes det kan være belastende for partiet skjønner jeg godt, sa Valgerd til Nettavisen. Slik snakker en oppofrende leder. Kjell Magne Bondevik får altså fronte alle positive saker og hendelser. Han får stå på flyplassen og lissom-militærhilse når våre jagerfly drar til Afghanistan. Han får gå på fotballkamper og debattere de ukontroversielle sakene. Men når budskapet fra KrF blir for indremisjonsk, eller spørsmålene er ubehagelige og nærgående, er det alltid Valgerd som må stå for partiets upopulære holdninger - selv om Kjell Magne like mye har vært med på å prege dem. Da Torbjørn Jagland fortalte sine usmakelige Bongo fra Kongo-historier på TV2, var et samlet pressekorps ute etter å ta ham etterpå. Jagland gjorde seg da utilgjengelig og lot Utenriksdepartementets talsmann forsvare seg. At noen var villige til å forsvare ham etter en sånn flause er én sak. Men at han ikke selv kunne stå for det han hadde sagt, bidro bare til å befeste Jaglands posisjon som en av Norges mest talentløse politiske ledere i mediehåndtering, i skarp konkurranse med Frp-ledelsen etter Søviknes-skandalen. Men den skal Hagen-gjengen ha: de var i hvert fall tilstede og naturlige i all sin talentløshet. I Rosenborg må sportsdirektør Rune Bratseth til pers når Rosenborg gjør det dårlig. Eksospottestemmen til trener Nils Arne Eggen pryder derimot eteren hver gang de vinner. Men Eggen skiller seg fra Bondevik på ett punkt. Han lar seg innimellom lokke eller provosere til å komme med uttalelser om ting han ikke liker likevell, noen til dels både ærlige og saftige. Ordfører Bjørg Wallevik i Kristiansand er heller ikke den som renner ned dørene hos Fædrelandsvennen for å forsvare upopulære vedtak i bystyret. Men hun stiller mer enn gjerne når hun kan kaste glans over en enkelt sak eller begivenhet.Men er så unnvikenheten fra Bondevik, Jagland, Eggen, Wallevik og andre ledere ren feighet, eller en effektiv måte å overleve på som leder? Hvis man ser på hvor lenge de har holdt fast på sine posisjoner, kan det tyde på at det er en effektiv måte å overleve på. Uansett påkaller det ikke mye tillit. Ideelt skal en leder fronte organisasjonen sin både i gode og onde dager, for å fremstå samlende og tillitvekkende. I aksjemarkedet kan en unnvikende og lite troverdig bedriftsleder gjøre at aksjekursen synker. Det skjedde nylig i Sverige etter at konsernsjef i Ericsson, Kurt Hellström, sa nei til intervju med en stor svensk avis. Aksjekursene raste så mye at Hellström fikk instruks av Ericssons største eier om å prioritere pressen mye høyere. Noen ganger reflekterer aksje markedet verdien av god informasjonoppførsel. I Norge kan vi sammenlikne dette med velgerflukten fra KrF til Frp. Kjell Magne Bondevik unngår å fronte upopulære standpunkt for at færrest mulig skal mislike ham. Men han ender opp med at ingen liker ham. Selv hans kjernevelgere forlater nå det de oppfatter som et parti uten sine meningers mot, til fordel for et Frp som i hvert fall ikke er redde for å si hva de står for. Unnvikelse og gjemsel med pressen fungerer ikke i lengden. På et eller annet tidspunkt kreves det at lederen sier sin mening. Også Kjell Magne Bondeviks menings-gjemsel har en grense. Og nå er den nådd. På direkte spørsmål fra Dagbladet om han mener at homofili kan helbredes, nektetvår statsminister med teologisk utdanning utrolige nok å svare på spørsmålet. Hvilket er ganske oppsiktsvekkende. Men han slapp unna med det. Inntil videre. I løpet av de siste månedene har Nationen fulgt nøye med i det som ser ut til å være en økonomisk skandale i stiftelsen Worldview Rights (WR). Stiftelsen granskes nå av UD, som har støttet dem med 40 millioner kroner siden starten. I WR har Kjell Magne Bondevik og flere andre toppolitikere hatt styreverv. Bondevik var styreleder fra 1996 til han ble statsminister høsten 1997. Også her nekter Bondevik - selvfølgelig gjennom sin statssektretær Gunnar Husan - å kommentere saken. Men denne gangen kan han i hvert fall ikke gjemme seg bak Valgerd. Hvis presseklippstjenesten til KrF skulle fange opp denne kronikken og synes den er så frekk at de føler seg tvunget til å svare, kan Kjell Magne Bondevik håndtere det på tre måter: Ignorere kronikkenGå til motangrep selvLa noen andre gå til motangrep for seg Alternativ 3 er nok mest sannsynlig. Men hvem vil Kjell Magne i så fall sende i motangrep? Jeg tror Valgerd er litt lei.