Ikke siden Inge Lønning for tre år siden tok bladet fra munnen om innvandring og menneskeverd, har partiet markert sitt humanistiske anliggende på en klarere måte enn nå.Det er i Jo Benkows og salig Carl J. Hambros ånd det partiet nå bedriver, og spesielt gledelig er det at det skjer nettopp i Høyre som opp gjennom årene ikke alltid har vært et like patent bolverk mot fremmedfrykt og reaksjonære strømninger. Hambro hadde mange av sine sterkeste motstandere i egne rekker, både før og etter annen verdenskrig. Det virker det som Lønning og Eriksen slipper å bale med. Fra et parti som lenge har tedd seg som om det var lammet av sløvsinn, er det befriende å få et budskap som så klart adresserer et av vår tids viktigste spørsmål, hvordan vi skaper et flerkulturelt og åpent Norge.Fra innvandrerhold må det gjerne virke som velgerfrieri fra Høyres side. Vi nærer ikke den samme skepsis. Vel blir innvandrerstemmene stadig viktigere, ikke minst ved lokalvalgene i de større byene, men det er langt igjen til det punkt hvor innvandrerstemmene avgjør styrkefordelingen mellom de store partiene. Slik sett hadde det vært langt flere stemmer for Høyre å hente ved å gå Fremskrittspartiet i næringa enn ved å legge seg i polemikk med det. Derfor synes vi Høyres opptreden i denne saken virker befriende renset for taktikkeri.For det kan jo tenkes, midt i en tid der politikk mer og mer reduseres til spill, maktkamp og intrigemakeri, at et parti rett og slett flagger en sak fordi det tror på den og fordi det føler seg forpliktet på et syn om hvordan samfunnet skal være, selv om dette synet ikke gir umidelbar uttelling på meningsmålingene. I så måte er det en parallell mellom Høyres innvandringspolitiske markering og Arbeiderpartiets insistering på holde EU-saken varm. Ingen av disse sakene går rett hjem hos de store velgergruppene, til det er de for kontroversielle, men begge sakene er livsviktige for den videre utviklingen av samfunnet vårt.Hvis markeringen i denne saken også bærer bud om et revitalisert Høyre, vil det være til vinning for norsk politikk. De siste årenes politiske turbulens og styringsproblemer skyldes ikke minst at Høyre ikke er i stand til å spille den storerbrorrollen på høyresiden i norsk politikk som det historisk har tatt mål av seg til å spille. I stedet har vi fått et sterkt Fremskrittsparti og et ambisiøst sentrum som begge ønsker å sette seg i førersetet for et alternativ til Arbeiderpartiet. Kjell Magne Bondevik har allerede statsministererfaring, mens Carl I. Hagen ønsker å få det.Men hverken Fremskrittspartiets blanding av populisme og oppkomlingskonservatisme eller sentrums moralistiske og EU-vegrende programmer gir norske velgere det nødvendige alternativ til Arbeiderpartiet. Det gjør bare Høyre når det stiller opp liberalitet og kristenhumanisme som idealer for et lederskap i det som før het den borgerlige leir.