Som lederen i Vest-Agder uttalte her i avisen tidligere denne uken: «Venstre har alltid spilt en rolle som et slags lim i sentrum.» Under helgens landsmøte i Trondheim vil ingen være i tvil om at det er en vordende regjeringspartner som går til valg med betydelig pondus — i dobbelt forstand.Men selv om det er overveiende sannsynlig, finnes det ingen garanti for at Venstre kommer over sperregrensen, og fallhøyden er stor. Lars Sponheim kjemper ikke bare om en plass i regjeringen, han kjemper for at Venstre skal ha noen plass overhodet.Taktikken foran høstens valg er klar. Sponheim kommer til å spille på folks misnøye med regjeringen Stoltenberg. Han har utropt sitt parti som en garantist for et regjeringsskifte. Om Venstre skal «lime» sammen KrF og Senterpartiet eller KrF og Høyre, spiller mindre rolle. Det viktigste budskapet til velgerne er at liten tue kan velte stort lass. Dernest lover de skattelette til de med lavest inntekt, ekstra ferieuke til småbarnsfamilier, en klar miljøpolitikk og innføring av borgerlønn for alle uten inntekt.Bortsett fra dette sosialt godt fordelte valgflesket, er det liten tvil om at Venstre spiller tyngdeloven et puss og beveger seg stadig lenger ut mot høyre. Unge Venstres leder var den første som gikk ut og sa at hun foretrakk Høyre som samarbeidspartner. Senere har hun fått støtte fra en rekke fylkesledere som først og fremst føler behov for å ta avstand fra Senterpartiet. Odd Roger Enoksen virker som en rød klut på en stadig større del av Venstres tillitsvalgte. Selv om Venstre satser på at Sp vil holde døra på gløtt ved en ny sentrumsregjering, kommer det til å være lite taktisk høflighet å spore mellom de tidligere regjeringskollegene i den nær forestående valgkampen.Men slik var situasjonen også for fire år siden, uten at det var til hinder for et samarbeid når muligheten først viste seg. Dessuten er det ingen hemmelighet at Høyre og Venstre ligger nærmere hverandre på den politiske akse enn partinavnene skulle tilsi. Når Venstre nå åpenlyst spisser sin høyreprofil, er det trolig også for å kapre viktige stemmer fra misfornøyde senterpartivelgere. Deres lovnad om å felle Ap-regjeringen er et åpent tilbud til de av Senterpartiets blå velgere som ikke har rukket å bli en del av Bunad-Høyre allerede.Venstres politikk burde være spiselig for store deler av det norske folk, ikke minst de som sitter i sofaen på valgdagen. Men et av partiets store problemer er at de mangler karismatiske stemmesankere. Lars Sponheim er ikke akkurat noen velgermagnet, og selv om Odd Einar Dørum gjorde en utmerket jobb som justisminister, kan han knapt kalles noe trekkplaster for partiet. Gunnar Kvassheim er ryddig, men lite fargerik, og stort andre profiler har ikke Venstre klart å dyrke inn i de fremste rekker.Likevel kan Venstre få en nøkkelrolle etter valget der partilederen nok en gang fremstår som jokeren i et regjeringssamarbeid.Dersom ikke Lars Sponheim ender opp som årets politiske narr.