Det nye raseriet

Jeg kjenner ikke Kristoffer Lyder, men den åpne delen av hans Facebook-vegg er selve den norske normaliteten; bilde av ungene 17. mai, en kattevideo, litt grynting over Melodi Grand Prix og store Instaweather-bilder av været i Tromsø.

Dessverre er det heller ikke noe unormalt over det som skjedde da han utpå kvelden 21. mai la ut lenke til en 15 måneder gammel sak fra Nettavisen om at stefaren til det åtte år gamle drapsofferet Christoffer Gjerstad Kihle var blitt banket opp i fengselet.

«Beklager om jeg tråkker på noen. Men han fortjente det noe så jævlig», skrev Lyder. Straks samlet det seg en digital lynsjemobb. I skrivende øyeblikk har 16 884 likt denne posteringen, 1055 har delt den, 33 har kommentert. Én skriver: «Går alltids ann å finn han når han slæpp ut. Folk blir meldt savna kvær dag.» 523 har likt denne kommentaren. En annen beskriver — under fullt navn - en tortur som ville imponert den spanske inkvisisjonen. En åpenbart religiøs mann melder seg med dette budskapet: «La oss alle be for at denne mannen får juling jamt og trutt resten av sitt trasige liv» (802 likes), mens en annen tror mer på de knyttede enn de foldete hender: «Sku slått han rett ihjæl. Enkelt å greit!!!». En kvinne foreslår at slike «udyr» blir brukt til forskning.

16.884 tilsvarer innbyggertallet i Kristiansund, og dette var bare ett innlegg på én Facebookside, tilhørende en mann med noen få hundre digitale venner. Norge har et internasjonalt ry for human fangebehandling, og et like godt ry for lav tilbakefallsprosent. Vår kriminalomsorg virker. Likevel kreves det bare noen tastetrykk en kveld for å samle en mobb på størrelse med en by, rundt et budskap om å gjeninnføre prylestraffen, eller til og med dødsstraffen.

Eksemplene finnes overalt på nettet, og de kommer i de fleste politiske kulører. «Du er søppel og skulle vært avlivet uten nærmere dikkedarer», skrev Bjørn H. L. (navnet forkortet her) i Dagbladets kommentarfelt til en anonym skribent som forsvarte Document.no.

Det nye raseriet bikker svært ofte over i ønsker om den andres død, gjerne etter lengre tids tortur. Det får altfor ofte den offentlige samtalen til å minne om dialogen i dårlige mafiafilmer. Deltar kvinner i samtalen, vipper den raskt over i splatter-sjangeren. De skal stikkes og kuttes, penetreres og dissekeres.

«Din jævla hore! Jeg skal få blodet til å renne fra den skitne kroppen din og kvele luften ut av lungene dine neste gang jeg hører fra deg. Enten så tier du — eller så få jeg deg til å tie for alltid. Det er ditt valg.» Slik innledet 20 år gamle Florence Aryanik fra Trondheim sin kronikk i Aftenposten onsdag. Dagen før satt jeg sammen med henne i et panel for å diskutere netthatet. Det var som om jeg, en gammel militærnekter, skulle diskutert jungelkrig med en elitesoldat. Jeg kom med teori, hun leste opp en melding hun hadde fått dagen før:

«Jeg ser at du skal snakke om hets i offentligheten og ytringsfrihet denne gangen. Hva om du heller holder kjeft? Offentligheten hadde vært renere uten kryp som deg. Jeg håper du blir voldtatt, drept og brent. Kanskje gjør jeg det selv. Kanskje i morgen. For jeg kommer til å være der.» Jeg trengte en flybillett for å delta i denne debatten, hun trengte mot til å trosse dødstrusler.

Sinne rettet mot fengslete barnedrapsmenn kan forstås som empati på villspor. Medfølelsen med offeret utløser raseri mot gjerningsmannen, terskelen for å trykke «like» er lav, et klikk betyr ikke så mye. Facebook-siden til Lyder er sørgelig, men begripelig. Aggresjonen mot fremragende unge kvinner med innvandrerbakgrunn er vanskeligere å forstå. Hvis hovedargumentet mot innvandringen er at velferdsstaten trues, burde jo de velutdannete, skattebetalende, demokratisk skolerte kvinnene være vårt fremste håp. De blir de legene og ingeniørene vi trenger, de blir statsråder og jurister. De bygger det nye landet. Hvorfor skal de beskrives som fitter og luddere? Og mens vi er der; hvorfor brukes det kvinnelige kjønnsorgan som skjellsord når det burde vært poesi?

Lene Auestad, som har tatt doktorgraden i filosofi ved å forske i nordmenns fordommer, mener at stigmatisering av «andre» i form av xenofobi, islamofobi og antiziganisme (hat mot romfolk, red.anm.) har vokst i volum etter 22. juli. Mitt inntrykk er at utstøtelsen også er blitt mer verbalt brutal, og at den i økende grad rammer kvinner, som jo faktisk ikke er en minoritet og knapt kan kalles «de andre». «Hvite menn kan ikke dunke», heter en film fra 1992. Men vi hvite menn kan i det minste dunke oss selv i hodet og innse at vi er den gruppen som bærer det største ansvaret for å rehumanisere debatten.

Men vi er heldigvis ikke alene. Onsdag fikk Florence Aryanik en twittermelding fra Erna Solberg. Statsministeren ønsket henne velkommen tilbake til samfunnsdebatten. Tommel opp til Erna for den!

Men statsministeren kan gjøre mer. Hun kan hente fram den artikkelen hun selv skrev i Dagbladet i desember 2011. I opposisjon hadde Høyre en tipunktsliste for bekjempelse av hat. Ikke fromme ønsker, men konkrete forslag som de mente Stortinget burde følge. Punkt seks var en oppfordring om å forske på omfanget av, og innholdet i, de hatefulle ytringene i det offentlige rom. Hvor kommer det nye raseriet fra, og hvor utbredt er det?

De følgende punktene anbefalte støtte til frivillige organisasjoner som bekjemper hat og ekstremisme, styrking av de offentlige etatene som «har en påvirkerrolle på integreringsfeltet» og kartlegging av hvor sterkt trusler mot ytringer begrenser det frie ordskiftet.

Opposisjons-Erna hadde mye fornuftig for seg. Måtte regjerings-Erna lytte til henne.