Alle meningsmålingene peker i samme retning, hverken Labour eller de konservative ligger an til å få flertall alene når britene går til urnene 7. mai. På ti år har velgerne forlatt sentrum av politikken og omfavner nå fløypartier i større grad enn noen gang tidligere i britisk politisk historie. Det har endret landskapet betraktelig, spesielt for de to store partiene, som ikke gjenkjenner den politiske oppførselen til sine kjernevelgere. Den politiske retorikken har endret seg i takt med dette, og vi ser nå en politisk kommunikasjon som må ta hensyn til andre og flere partier og ikke bare til hovedmotstanderen.
Kjempet om de samme velgerne
Etter at David Cameron ble leder av det konservative partiet i 2005, førte han partiet ned mot det politiske sentrum. Der lå allerede Labour, som gjennom hele 1990-tallet hadde modernisert partiet og, ikke minst, sin appell under Tony Blair og Gordon Brown. Helt fra Labours brakseier i valget i 1997 kjempet de to store partiene om de samme velgerne ettersom den første vei — kaptialismen - og den andre vei - sosialismen - hadde endret seg. Sosiologen Anthony Giddens skrev om den tredje vei, en sammensmeltning av de to. Den nye veien og dertil politiske retorikk skulle møte britenes utfordringer på begynnelsen av det 21. århundre. Utvilsomt, så lyktes Labour på denne nye veien, «alle» stemte Blair, som vant tre valg på rad, men som senere ble fordrevet fra partiet hovedsakelig på grunn av Irak-fadesen.
Liberaldemokratene
I valgkampen i 2010 meldte et tredje parti seg på i kampen om å tiltrekke seg velgerne i sentrum, det mest naturlige sentrumspartiet av dem alle, Liberaldemokratene. Deres leder Nick Clegg, som har vært visestatsminister i koalisjonen med de konservative siden 2010, gjorde egenhendig, gjennom tre tv-debatter, partiet nesten like stort på meningsmålingene som de to store. Dessverre for Liberaldemokratene sviktet velgerne dem på valgdagen og partiet mistet faktisk fem representanter i forhold til valget i 2005. Og selv om partiet gikk i regjeringskoalisjon sammen med toriene, og dermed var i posisjon for første gang, har partiets oppslutning vært i fritt fall siden. Partiets kollaps er synonymt med kollapsen i sentrum ettersom det politiske landskapet er endret fra å være sentrumorientert til å dekke et mye større spekter, et spekter få hadde trodd var mulig bare for et par år siden. Nå drifter ikke bare velgerne mellom Labour og de konservative, men utilfredshet fører til at de to store partiene lekker i alle ender. Toriene mister velgere til UKIP (UK Independence Party), Labour mister til de grønne, til UKIP og til de skotske og walisiske nasjonalistene mens sprekken i sentrum sender Liberaldemokratenes velgere i alle retninger.
Populistiske endringer?
Spørsmålet når slike endringer skjer, er om det er såkalt populistiske endringer som forekommer eller om de kommer til å vise seg å være mer permanente. UKIPs politiske budskap om å begrense immigrasjonen og melde Storbritannia ut av EU har tiltrukket velgere på kryss av det politiske landskapet. De grønne som naturlig nok fokuserer på et bærekraftig samfunn, et samfunn på 63 millioner mennesker på et lite areal land, trekker velgere først og fremst fra Labour. Dette vises også i de tre nasjonene utenfor England - Skottland, Wales og Nord-Irland - hvor regional og lokal tilhørighet gjør utslag i økende oppslutning rundt nasjonalistpartiene på bekostning av de to store. Før viste dette fenomenet seg i større grad i lokale valg enn nasjonale, men nå viser tendensene at nasjonal polititisk identitet må vike for regional - og lokal identitet, også i parlamentsvalg.
Utviklingen politisk speiler et annet spørsmål som har vært mer diskutert de siste årene enn på mange tiår, nemlig om den britiske unionen er ferd med å sprekke. I september 2014 stemte skottene over om de skulle forlate unionen, Wales ønsker mer makt til sin folkeforsamling i Cardiff mens unionistpartiene i Nord-Irland ønsker tettere bånd til Westminster. I tillegg er det mange byer og distrikter i England som mener det er en konstitusjonell feilvekting mellom England og de tre andre nasjonene. England er per dags dato den eneste nasjonen uten et eget parlament.
Ingen av de store får flertall alene
Dermed er årets valg historisk i den forstand at det eneste det er enighet om er at ingen av de to store partiene får flertall alene, med andre ord at en styrer mot det som kalles et Hung Parliament. Spekulasjonene har dermed versert lenge om hva slags regjeringskoalisjon som kan styre Storbritannia etter valget. Hvem kan styre med de konservative utenom Liberaldemokratene? Og hvem vil samarbeide med Labour? Foreløpig er ikke UKIP velkommen inn i en konservativ regjeringskoalisjon, Labour kan ikke samarbeide med et parti - de skotske nasjonalistene - som vil splitte unionen. Ingen kan lukke eller åpne dører til noen partier, for det er i størst grad valgresultatet som vil avgjøre hva partiene vil bli tvunget til å gjøre etter 7. mai.