Fredag kveld var jeg på nyttårskonsert i Kilden. Fantastisk vakker musikk fra Wien, London, New York — og Paris. Mine tanker var i Paris. Mens orkester og solister spilte og sang om en vakker dag i Oklahoma, hadde det vært grå dager og beksvarte netter i Paris. Det var på en måte absurd å høre fra Oklahoma og tenke på Paris. Men det som skjedde i Paris var så absurd, så bortenfor alt mulig. Så skulle vi få oppleve dette igjen - enda en gang.
Hvor kommer det onde fra? Teologer, filosofer og psykologer har forsøkt å besvare dette spørsmålet. Jeg er verken filosof eller psykolog, så la meg prøve med teologien.
I det gamle Israel var Gud så stor at der var ikke plass for noe ved siden av ham, heller ikke det onde. Slangen i paradis var skapt av Gud, anklageren/satan, som ville få has på Job, var en av Guds sønner og en ond ånd fra Herren kom over kong Saul. Verden var monistisk, enkel og enhetlig, alt kom fra Gud, både det gode og det onde. Der er mye ondskap i Det gamle testamentet. Men satan er en beskjeden figur.Det nye testamentet skiller ondskapen ut fra Gud, selvstendiggjort, personifisert og plassert hos Djevelen, som presenteres både som en brølende løve og en forkledd engel. Verden var blitt todelt, dualistisk. Man hadde trolig lært noe av dette fra perserne. Gud hadde fått en konkurrent i Djevelen, som var ondskapens inspirasjonskilde. Dualismen var riktignok relativ, ikke absolutt. Gud tenkes alltid å vinne over Djevelen til slutt.
Dette er den teologiske forklaringen , som kan suppleres med filosofenes og psykologenes forklaringer. Det behøver ikke å være motsetninger mellom dem, selv om de opererer med forskjellige forklaringsmodeller.
Religiøs tro har i seg et aspekt av det absolutte, som kan bikke over i sekterisme, fanatisme og ondskap. Historien har vist eksempler på dette fra alle religionsretninger. De grusomste handlinger har vært utført i troen på det absolutt rette. Det er dette vi har sett i Paris. Derfor trenger vi religionskritikken, karikaturene og satiren.
Richard Rogers’ «You’ll never walk alone» har felles klangbunn med et stort teologisk tema i Bibelen, som sier at Gud er med. Jeg håper en dag å få skrevet en bok om Gud er med-teologien. Jeg har allerede et omfattende utkast liggende. Det er håp i at Gud er til stede. Vi vet ikke hvor Gud var de mørke dagene i Paris. «Men någon stans bland alla skuggorna står han», heter det i en svensk salme.
Ekstranummeret om Barcelona førte mine tanker til den fantastiske katedralen La Sagrada Familia, en kirke så utrolig og unik at det er til å få gåsehud av, selv om den ennå ikke er ferdig. Kirker og katedraler er forsøk på å avspeile det himmelske, bringe Himmelen til jorden, sette akser mellom Himmel og jord, som i Himmelen, så og på jorden, som det heter i Herrens bønn. At kirker skal være vakre er teologisk begrunnet.
Kilden ble nesten forvandlet til en katedral, der vi etter de absurde nyhetene fra Paris fikk høre om vidunderlige dager i Oklahoma, at vi aldri skal behøve å gå alene og at det finnes hellige steder som forsøker å bringe himmelsk atmosfære til vår medtatte jord! Denne uken trengte vi en konsert som denne, noe som kunne minne oss om at livet likevel er fantastisk! Mot en slik bakgrunn kan musikk bli terapi og sjelesorg.