Men nå har altså Sødal valgt å trekke byens ukjente heltinner fram fra glemselen og inn i det nye rådhuset. Han har sikkert ikke vært helt alene om det, men det er nå i alle fall han som har frontet saken. Kvinnesaken. Bort har han skuffet Henrik Wergeland og Jens Bjørneboe og erstattet dem med Anna Jensen, Karen Biltzig, Gerda Ring, Antonette Braarvik, Mathilde Henriksen, Henriette Bie Lorentzen, Else Marie Jakobsen og Anna Jakobsen. Dette er ukjente sørlandskvinner, for de fleste, som på ulikt vis har vært pionerer innen sine felt. Nå skal de få rom oppkalt etter seg i det nye rådhuset. Hvis Sødal får det som han vil, da.
I en landsdel hvor kvinnene i dag ligger på bunnen når det gjelder deltakelse i arbeidslivet – og heller er opptatt av å bevare kontantstøtten og legge ut bilder av nybakte cupcakes på Facebook – er det viktig å trekke fram kvinner som har gjort en forskjell i en tid hvor barnehager, fedrekvoter og personlige coacher ikke fantes.
Så håper jeg bare at Henriettes og de andre kvinnenes historier siver inn i den nye rådhussalen og inspirerer Harald Sødals partifeller og andre politikere så de innser verdien av kvinner i arbeid utenfor heimen.
Henriette Bie Lorentzen er en av kvinnene som Harald Sødal mener fortjener et rom oppkalt etter seg. Bie Lorentzen deltok i motstandsarbeid på Sørlandet under krigen. Hun og mannen engasjerte seg i «flyktningeeksport», og Henriette reiste ofte som kurér mellom Kristiansand og Oslo og distribuerte illegale aviser lokalt i Kristiansand. Hun ble arrestert og på tross av at hun var gravid, brutalt torturert på Arkivet. Barnet overlevde og ble født i fangenskap, men bare et par måneder etter fødselen ble Henriette sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück utenfor Berlin. Det nyfødte barnet ble igjen i Norge.
Henriette overlevde fangeoppholdet og kom hjem med de hvite bussene i 1945. Allerede samme år var hun med på å starte opp tidsskriftet "Kvinnen og Tiden" med undertittelen "Våkne kvinners blad". Henriette brukte et langt liv på å fortelle om hvor viktig det er at kvinner engasjerer seg og deltar i samfunnet på lik linje med mennene. Erfaringene fra konsentrasjonsleiren tok hun med seg i sitt livslange fredsarbeid: «Jeg lærte også i disse krigsårene hvor farlig sløvhet og likegyldighet er. Jeg opplevde at bevissthet, engasjement, ikke bare i kampen mot nazistene, ga styrke, at troen på en ny og god framtid for alle mennesker skapte utholdenhet og kampvilje, uansett hvordan ens egen skjebne kom til å bli.»
Harald Sødal traff Henriette Bie Lorentzen da hun besøkte Arkivet igjen i 1995. Hun fortalte ham om de fryktelige opplevelsene i "skrekkens hus" mens hun viste ham rundt i det tidligere Gestapo-hovedkvarteret. Historien må ha gjort så stort inntrykk at Sødal mener hun har fortjent å få en sal i det nye rådhuset oppkalt etter seg. Sjelden har jeg vært mer enig med Sødal.
Harald Sødal er tydeligvis glad i damer. I tøffe damer. Damer som går sine egne veier. Så håper jeg bare at Henriettes og de andre kvinnenes historier siver inn i den nye rådhussalen og inspirerer Harald Sødals partifeller og andre politikere så de innser verdien av kvinner i arbeid utenfor heimen. Hvis ikke er jeg redd Sødals navneutspill ikke blir noe annet enn en flau flørt.