Mellom det iranske og jødiske folk fins det intet nag og ingen økonomiske interessekonflikter. Jeg kjenner til at israelere setter pris på innflytelsen som persisk kultur har hatt på jødisk kultur. I tillegg har landene en tusen år gammel felles historie. Ingen ville i dag ha satt seg imot at Persia (Iran) — uten ayatollahene - hadde tilegnet seg et kjernefysisk arsenal, slik det demokratiske India har gjort. Men Iran er for tiden under et militant regimes åk med en blodtørstig ideologi, og det er den eneste grunn til den nåværende spente politiske situasjonen mellom Iran og Israel.
Persisk-jødiske relasjoner
Men det går an å se for seg en fremtid der de persisk-jødiske relasjonene gjenoppstår og blir slik de var på kong Kyros den stores tid. Det var tider, det! I 539 f. kr. erobret Kyros, Persias første konge, byen Babylon. Men det var hans neste handlinger som markerte det store fremskrittet for menneskeheten: Han friga slavene, erklærte at alle hadde rett til å velge sin egen religion, og etablerte rasemessig likhet i riket. Det fikk positive konsekvenser for jødene i «Det babylonske fangenskap». De fikk i 538 f.kr lov til å vende tilbake til Juda, sitt hjemland, og kunne bygge opp igjen Jerusalems murer og det andre tempelet, som stod ferdig i 515 f. kr, slik vi kjenner det fra fra bibelhistorien.
Verdens første dokument
Et gammelt dokument, som i dag er kjent som Kyros' sylinder, har blitt anerkjent som verdens første dokument om menneskerettigheter. Det har blitt oversatt til alle seks av FNs offisielle språk, og bestemmelsene i det er sammenfallende med de første fire artiklene i «Verdenserklæringen om menneskerettigheter». Disse og andre bestemmelser ble notert på et akkadisk språk med kileskrift på en lærbakt sylinder. Tenk om dette folket kunne ha vendt tilbake til sine røtter! Det må være lov å håpe!
Dette er litt av den stolte historie til et kulturfolk som hadde fortjent bedre ledere enn ayatollahene, som forsøker å snike seg til atomvåpen for å spre den islamske ideologi til resten av verden. «Hvi skrider Menneskeheden så langsomt frem?», spurte Henrik Wergeland i 1831, og det samme gjør vi i 2015.
