Det er store utfordringer i forhold til Den Norske Kirkes vei videre, ikke minst til hvem som skal lede kirken. Valget står mellom en rådsstruktur eller om biskopene skal ha den avgjørende rollen i forhold til kirkens lære. Derfor et det litt skuffende at fokuset fra Fædrelandsvennen er så smalt at det ikke fanger opp den store dramatikken i høstens kirkevalg.

Bedt om å svare ja eller nei

Som kandidat til Voie Menighetsråd blir jeg bedt om å svare ja eller nei på et spørsmål som ikke kan besvares med ett ord. Det er ikke av vrangvilje at jeg ikke vil svare, men det er umulig å svare så kort på det spørsmålet.

For det første er det flott at vi har fått en juridisk likestilling av alle former for parforhold. Det har blitt gjort stor urett mot etterlatte i forhold til omsorg for barn, i forhold til arv og pensjonsrettigheter.For det andre har de siste års debatt gjort stor urett mot bifile.

Kravet om et ja-nei svar på om man er homofil/lesbisk eller ikke, har ikke gitt rom for at mange verken er det ene eller det andre.

Revnende likegyldig

For det tredje har debatten tilslørt at seksuell legning ikke er en statisk tilstand. Berthold Grünfeld og Kjell-Olav Borén Svendsen skriver i Store norske medisinsk leksikon at «individets seksuelle preferanse kan endres over livsløpet, og kan i perioder være situasjonsbetinget».

Om det blir åpnet for forbønn eller vigsel for likekjønnede par i kirken avgjøres av Kirkemøtet. Hva jeg som menighetsrådsmedlem mener om denne saken er lite interessant. For min egen del vil jeg legge til at det er revnende likegyldig hva et menighetsråd mener om saken. Det er menighetenes prester som avgjør om de vil gjennomføre forbønnshandlinger for likekjønnede par i den lokale kirken. Det viktigste i denne saken er at det må være mulig å ta aktivt del i arbeidet i Den Norske Kirke, uansett hva man mener om forbønn for likekjønnede par.