Man forvalter disse naturressursene, ikke bare på vegne av kommunens innbyggere, men på vegne av hele det norske fellesskapet.

Da blir det riv ruskende galt når kommunale planutvalg med politikere som er uenige i lovens tekst og intensjoner, skalter og valter med dispensasjonsadgangen. Vi trenger ikke gå langt for å finne eksempler på at lokalpolitikere har stemt for dispensasjoner med den begrunnelse at de er prinsipielt motstandere av byggeforbudet.

Og selv om de tre siste miljøvernministrene har sendt ut strengere og strengere direktiver til kommunene om nasjonale retningslinjer for bygging i strandsonen, opplevde vi nylig at det politiske flertallet i Lillesand gav grønt lys for at Post— og teletilsynet skulle få bygge på en naturskjønn tomt i strandsonen.

Så det er ikke slik mange hevder at miljøvernministrene lar seg forlede av statistikk som omfatter detaljer som utedoer, fasadeendringer og reparasjoner av brygger, når de slår alarm.

Faktum er at strandsonen er i ferd med å bli nedbygget. I Oslofjordområdet er nær 50 prosent av strandlinjen utilgjengelig for allmennheten. Og utviklingen langs sørlandskysten følger etter. Ingen ansvarlige miljømyndigheter kan lukke øynene for det.

Derfor støtter vi utspillet fra Miljøverndepartementets politiske ledelse om å vurdere å frata lokalpolitikere retten til å gi byggetillatelser i strandsonen.

Det bør ikke være noe stort inngrep i det lokale selvstyre. Loven nedlegger et nasjonalt forbud mot bygging i 100-metersbeltet. Dispensasjoner berører vel så mye nasjonale som lokale interesser. Men når departementet antyder at de vil legge opp til et selektivt system hvor dette bare skal gjelde kommuner i spesielle regioner, mener vi det er en uheldig løsning.

I den tidligere strandplanloven fra 1972 var dispensasjonsadgangen lagt til fylkesutvalget, eventuelt fylkesmannen. Det sikret en lik praksis innenfor et større geografisk område.

Vi vil anbefale regjeringen å vende tilbake til denne ordningen, og la den bli gjort gjeldende på landsbasis.

Det vil sikre en mer ensartet og forhåpentligvis en mer restriktiv praksis enn den som har fått utfolde seg i kystkommunene de siste årene.