Saken er i seg selv en studie i hvordan et gammelt opposisjonsparti med tradisjon for å stille ultimate krav i hytt og pine, har måttet gjøre avbikt i møtet med virkeligheten.
SVs gasskraftkrav lyder nå slik: Partiet krever at regjeringen binder opp Statoil til å forplikte seg, både juridisk og økonomisk, til rensing. Og at utbyggingen av renseanlegget og gasskraftverket må skje samtidig.
Dermed er kravet om rensing fra dag én, som har vært et SV-mantra siden partiet kom i regjering, forlatt. Nå overlater man til forskningen, teknologien og Statoil spørsmålet om hvor lenge Mongstad-kraftverket vil være i drift uten CO2-rensing. Og ingen kan treffe politiske vedtak om teknologiske løsninger.
Hva som er forskjellen på dette vedtaket og den holdningen Arbeiderpartiets talsmenn har gitt uttrykk for, er et tema for kremlologer.
Det eneste nye i forhold til Soria Moria-erklæringen er at man ønsker å binde Statoil til å forplikte seg juridisk til å fullføre byggingen av et renseanlegg. For i erklæringen slås det fast at regjeringen også vil bidra økonomisk til å realisere CO2-rensingen.
Dermed er ballen spilt over til Statoil, som nå i realiteten får ansvar for SVs miljøtroverdighet. For heller ikke Statoil kan i dag gi noen garantier for når et fullt utbygd CO2-renseanlegg kan stå ferdig. Og jo lenger dette trekker ut i tid etter at gasskraftverket er begynt å produsere, desto større slitasje på SV og regjeringens miljøprofil.
Vi står også overfor den noe spesielle situasjonen at Statoil, hvor staten er majoritetseier, må forhandle med staten om dekningen av de milliardutgifter CO2-rensingen vil koste. I verste fall kan dette beløpe seg til fem milliarder kroner. Og skal vi ta uttalelser fra SV-landsmøtet alvorlig, kan det tyde på at man der forventer at Statoil tar brorparten av regningen.
I så fall må man regne med at Statoil kansellerer prosjektet, for gasskraften skal være salgbar på et konkurranseutsatt marked. Så det avgjørende spørsmålet er: Hvor er pengene?