Ledelse preger en organisasjon på godt og vondt. Åpenhet, samarbeid og lojalitet er ikke kvaliteter som kommer av seg selv.
Granskningsutvalgets dom over ledelsen i Filadelfia-menigheten i Vennesla er tankevekkende lesning. Pastoren har ifølge utvalget begrenset forståelse for den delen av lederjobben som går på bedrifts— og personalledelse. Og eldsterådet i menigheten er mer opptatt av å forsvare pastoren enn medlemmenes ve og vel.
At enerådige ledere samler rundt seg et knippe lojale medarbeidere, er ikke uvanlig. Ofte er dette støttespillere som sjelden eller aldri våger å ta til motmæle mot det lederen sier. I en slik isolert gruppe kan kritikk fra omverdenen lett oppfattes som utidig og grunnløs. Konsekvent avvisning av korreksjon fra de en er satt til å lede, kan gjøre organisasjonen til et diktatur.
For å kunne lede på en god måte er det viktig å ta på alvor innspill som kommer om at ting ikke er som de bør være. En bedriftskultur hvor det oppleves som illojalt å si fra om kritikkverdige forhold, vil heller ikke være mottakelig for endringer. Situasjonen låses fast, inntil noen ikke orker mer og bryter ut. Og får utløp for sin frustrasjon i mediene - slik vi har sett det i Valla-saken og Filadelfia-konflikten.
I enhver organisasjon er det viktig at mennesker kjenner seg verdsatt, opplever å ha medbestemmelsesrett og får anerkjennelse og oppmuntring. Slik dyrkes det fram et miljø preget av åpenhet og trygghet. Opplever folk at ledelsen stenger alle kanaler for påvirkning og er seg selv nok, er det oppskrift på opprør som før eller senere må komme.
Sykdomstegnene i Filadelfia i Vennesla er ikke annerledes enn i andre organisasjoner hvor ansatte og medlemmer ikke tas på alvor. Et element som likevel skiller kristne menigheter fra andre foretak, er at ledelsen kan gripe til begreper som «kall», «hyrde» og «lydighet» for å kvele kritikk. Det sømmer seg dårlig i en virksomhet som bør være forpliktet på nestekjærlighetsbudet.
Les sak side 10, del 1