Mandag (23.10) sendte NRK Sørlandet et tv-innslag og gjentatte radio-innslag om Kristiansand Katedralskoles boksamling. Samlingen er stor og svært verdifull. De eldste bøkene er fra 1500-tallet. Store deler av samlingen er i dårlig forfatning. Bøkene trenger omfattende konservering, ellers vil de gradvis gå i oppløsning.Bokbindermester Thomas Olsen har i mer 10 år vært engasjert av Katedralskolen for å reparere boksamlingen. Nå er han pensjonist og ønsker at en lærling kan overta dette arbeidet. Hovedsaken i NRK-innslagene var at Katedralskolen har søkt Kulturdepartementet om å få tilskudd til en slik lærlingordning. Saken kan ses i lys av et ønske om å opprettholde gamle og utdøende håndverksfag.Til sist i tv-innslaget uttalte Thomas Olsen at han ikke visste om noen andre i Norge som har kunnskaper til å konservere Katedralskolens boksamling. Han mente det var nødvendig å gå til utlandet for å få en slik jobb gjort. Dette er en oppsiktsvekkende uttalelse, som Thomas Olsen må vite er feilaktig. Bare noen hundre meter fra Katedralskolen ligger Statsarkivet i Kristiansand med sitt konserveringsverksted. Vi har tre papirkonservatorer som utfører konserveringsarbeid på statsarkivets dokumenter og bøker.Statsarkivet i Kristiansand er en del av det statlige Arkivverket, som består av Riksarkivet og åtte statsarkiv rundt om i landet. Inntil for få år siden var det meningen at alle statsarkivene skulle ha sitt konserveringsverksted. I 2003 ble det bestemt at Arkivverket skulle konsentrere sine ressurser innen papirkonservering på tre steder. Valget falt på Oslo, Bergen og Kristiansand. Det var en anerkjennelse av at konserveringsavdelingen på Statsarkivet i Kristiansand holder et høyt faglig nivå. Som en følge av denne satsingen ansatte vi fra siste årsskifte en ny papirkonservator. Han har fem års universitetsutdannelse innen papirkonservering fra England. Vi har godt håp om å få tilsatt enda en papirkonservator innen få år.I 2005 inngikk Statsarkivet en treårig avtale med Vest-Agder fylkeskommune om at fylkeskommunen kjøper tjenester tilsvarende en halv konservatorstilling. Fylkeskommunen ønsker å bruke dette til to viktige konserveringsoppgaver: kunstsamlingen til Sørlandets Kunstmuseum og boksamlingen til Kristiansand Katedralskole. Arbeidet med boksamlingen har startet opp i høst. Behovet er selvsagt langt større enn denne halve stillingen kan få gjort. Men det er en begynnelse. Forhåpentligvis kan det bli stilt mer midler til rådighet i årene fremover. Det eksisterer tydeligvis to helt forskjellige oppfatninger av virkeligheten. Thomas Olsen fremfører en versjon i tv-innslaget. Vi på Statsarkivet har en helt annen. Hva skyldes det?Inntil for noen tiår siden var det bokbindere som arbeidet på konserveringsverkstedene rundt om i landet. Slik var det også på Statsarkivet i Kristiansand. De var dyktige håndverkere og hadde omfattende kunnskaper om å binde inn bøker. Det hadde de fått gjennom sin bokbinderutdannelse. Men de hadde mindre kunnskaper om papirkonservering. Det hadde de lært seg på egen hånd.Etter hvert fikk man innen arkiv— og bibliotekmiljøet en forståelse av at papirkonservering var viktigere enn bokbinding. Det er viktigere at innholdet i boken blir konservert forsvarlig enn at boken får en flott innbinding. Derfor ble det viktig å rekruttere folk til konserveringsverkstedene med gode kunnskaper om bl.a. nedbrytingsprosessene i papir, blekk og limstoffer. Man ønsket altså å endre rekrutteringen til konserveringsverkstedene bort fra de bokbinderutdannede til en ny gruppe av spesialutdannede konservatorer. Det innebar en nødvendig faglig oppgradering av konserveringsverkstedene.Konservering innebærer mer enn å reparere skader. En dyktig papirkonservator skal best mulig kunne gjenskape den opprinnelige tilstanden til et papirark eller en bok. Til dette må det av og til brukes kjemiske preparater. Da er det viktig med gode kjemikunnskaper. Velger man feil preparat, kan papiret eller bokbindet i verste fall bli ødelagt. Blekk kan bli vasket bort. I noen tilfeller viser skadene av kjemiske preparater seg først etter lang tid. En konservator må altså ha kunnskaper til å ta de riktige valgene. Samtidig må konservatoren ha håndlag til å utføre de nødvendige arbeidsoperasjonene. En papirkonservator må derfor også kunne binde inn bøker etter de gamle innbindingsmetodene. Universitetet i Oslo gir i dag masterutdanning i kunstkonservering og gjenstandskonservering. Men til nå har det ikke kommet noen universitetsutdannelse i papirkonservering. Man må derfor til utlandet for å bli utdannet til papirkonservator.Er da løsningen å satse på håndverkerutdannelse i stedet for universitetsutdannelse til konserveringsarbeidet? Mitt svar et ubetinget nei. Håndverkerutdannelsen kan ikke erstatte den vitenskapelige konservatorutdannelsen. Erfaringene har vist at man gjennom mange år utførte operasjoner på bøker og dokumenter som kunne være til større skade enn gagn. Dette fordi man visste for lite om de kjemiske prosessene i materialet. Det er nødvendig med en vitenskapelig tilnærming til konserveringsarbeidet for å hindre at slike skader oppstår.I tillegg til de universitetsutdannede konservatorene kan det være behov for verkstedspersonale med en håndverksbakgrunn. De kan gjøre en utmerket jobb, men det må være under faglig ledelse av de med best konserveringsfaglig bakgrunn.Thomas Olsen mener at en gjenopptakelse av de gamle håndverksfagene kan redde Katedralskolens boksamling. Problemet er da at det aldri har vært noe håndverksfag i konservering. Det har aldri eksistert fagbrev i papirkonservering. Det tradisjonelle håndverksfaget var bokbinding. En gjenoppliving av det faget kan sikkert være bra, men det løser ikke de store utfordringene som ligger i å konservere landets skatter av bøker og dokumenter. Det vil heller ikke være det beste middelet til å redde Katedralskolens boksamling.