Lørdagens trontale var omtrent som ventet, uten de store politiske nyheter og med en klar invitt fra sentrumsregjeringen til samarbeid mot venstre for å få høstens budsjett i havn. Det er regjeringens fordelingspolitiske signaler som skal være hovedagnet for Arbeiderpartiet. Men så langt er disse signalene altfor svakt konkretisert til at de kan bedømmes nærmere. Regjeringen vil mye, men har heller ikke i år flagget store og markante saker den vil slåss for. Et nytt politidirektorat og forlenget barnetrygd er de mest håndfaste sakene fra kongens tale.Og da spørs det hvor langt regjeringen er villig til å gå for å få Arbeiderpartiet med på laget. Derfra er det som kjent meldt inn ønske om noe nær en skattereform. Den utfordringen må regjeringen være villig til å ta hvis den ikke nok en gang skal måtte inngå et budsjettforlik med høyrepartiene i Stortinget. Fra regjeringens side er det nå et stort behov for et forlik med Arbeiderpartiet. Det vil i seg selv bidra til å styrke inntrykket av den som blokkuavhengig. Enda et løp sammen med Høyre og Fremskrittspartiet vil ha den motsatte virkningen; at regjeringen i økende grad forstås som en variant av en borgerlig regjering.Den som har det vanskeligst midt oppi dette, er Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland. Han har ikke bare et indre opprør mot seg selv å kjempe mot, han må også bringe partiet nærmere makten i norsk politikk. Det aller beste ville selvfølgelig være om han fikk makten spilt i hendene etter et sammenbrudd i regjeringen. Men om et slikt scenario var sannsynlig for halvannet år siden, er det knapt det i dag.Bondevik har på behendig vis klort seg fast ved makten, og Jagland og Arbeiderpartiets håp står derfor til en eller annen form for samarbeid. En ganske ydmykende situasjon for den tidligere statsminister og for vårt i særklasse største parti. Derfor er det ikke helt enkelt å tenke seg hvor mye som må til av innrømmelser fra regjeringen for at Arbeiderpartiet skal opptre som støtteparti i Stortinget, men småtterier vil det uansett ikke være snakk om.Derfor er forhandlingsutfallet akkurat så åpent som reaksjonene fra opposisjonens talsmenn i Stortinget lørdag viste. Både i Høyre og Fremskrittspartiet belager de seg på å forhandle om budsjettet på kort varsel. Det er til syvende og sist den interne situasjonen i Arbeiderpartiet som vil avgjøre om venstreinvitten fra regjeringen fører fram eller ikke.Arbeiderpartiet må velge mellom pest og kolera. Partiet har lidd voldsomt på grunn av sin manglende innflytelse på rikspolitikken de siste to årene, det viste ikke minst høstens lokalvalg. Men å agere stort støtteparti for en regjering utgått av tre småpartier, byr heller ikke på imponerende politisk muskelspill. Først med en regjering utgått av Arbeiderpartiet kan Thorbjørn Jagland være fornøyd. Hvis det da er opp til ham å mene noe om det når høsten glir over i vinter. Forhandlingene som nå venter kan nemlig by på atskillige muligheter for tabber og selvmål. Det har aller minst Jagland råd til.