Denne statistikken slår hull på de motargumenter vi er blitt møtt med når vi tidligere har ropt varsku angående kommunenes slepphendte byggedispensasjoner i strandsonen. Da har vi fått høre at statistikken var full av feilkilder fordi hovedtyngden av dispensasjoner gjalt småplukk som fasade— og vindusendringer.
Den kartleggingen Fylkesmannens miljøvernavdeling nå har gjort viser imidlertid at nedbyggingen av strandsonen de siste fem årene har vært omfattende. De 1900 nybyggene inkluderer boliger, fritidsboliger og naust. Omfanget er det dobbelte av hva som ble tillatt av nybygg i strandsonen i femårsperioden 1985-90. Det kan derfor slås fast at strandsonen bygges ned i aksellererende tempo til tross for statlige innstramninger og forblommede kommunale løfter.
Det forteller oss at det kommunale selvstyre er uegnet til å håndtere vernet av strandsonen. Det er et nasjonalt anliggende som ikke kan overlates til slepphendte kommunepolitikere, som for enkeltes vedkommende har frislipp i strandsonen som politisk program. Når ordføreren i en av verstingkommunene, Eli Løite (H) i Søgne, kan få seg til å si i vårt intervju med henne i gårsdagens avis at «det kan hende at det har kommet en del nye bygg i hundremetersbeltet, men ikke så mange i strandsonen», er det en så oppsiktsvekkende uttalelse at det burde diskvalifisere henne fra å ha med dispensasjonssøknader å gjøre. For det eksisterer faktisk et byggeforbud i hundremetersbeltet, og hundremetersbeltet er identisk med «strandsonen».
Og når ordfører Jan Oddvar Skisland i den andre verstingkommunen, Kristiansand, sier at poenget ikke er å «nekte folk å bygge nær sjøen, men å sikre områder for allmennheten», har også han laget sin egen definisjon av byggeforbudet. For lovens poeng, lovtekst og intensjon er faktisk å nekte folk å bygge «nær sjøen». Og ordføreren er «komfortabel» med et nivå hvor det bare på Flekkerøya ble bygget 100 nybygg i strandsonen i femårs-perioden.
Dette får mer og mer karakter av kommunalt anarki i strandsonen som roper etter statlig styring.