I Norge har vi siden 1978 hatt forbud mot motorferdsel i utmark og vassdrag. Det er to hovedmotiver bak lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Motorferdsel kan skade naturen. Motorferdsel bidrar også til støy og annen forurensning, som mange av oss opplever som negativt, når vi oppsøker naturen for rekreasjon.
De siste årene har salget av terrengkjøretøy økt kraftig. Det gjelder både snøskutere og kjøretøyer beregnet for kjøring på bar mark, bl. a. såkalte ATV (All Terrain Vehicle). I 1975 var det registrert 6 042 snøskutere i Norge. I 2004 hadde vi nesten 53 000. Det som gir aller størst grunn til bekymring, er den store økningen i ATV-kjøretøy. Fra 2001 til 2004 er antall registrerte ATV-kjøretøy nesten firedoblet, fra 2613 til 9378. Utviklingen i Vest-Agder følger det samme mønsteret.
Ulovlig bruk av snøskutere i vintersesongen er fortsatt et problem. Det får vi bekreftet gjennom de kontroller som politiet og Statens naturoppsyn gjennomfører. Nå opplever vi altså i tillegg at antall ATV-kjøretøyer øker voldsomt. De fleste av disse barmarkskjøretøyene er rene leketøy og ikke kjøpt for å dekke et næringsmessig behov. Kjøring på bar mark kan gi langt større terrengskader enn kjøring på snøføre. Det gir grunn til alvorlig bekymring på naturens vegne.
Hva bygger jeg dette på? Fylkesmannen får et inntrykk av kunnskapene om regelverket gjennom de dispensasjoner vi mottar fra kommunene. Omtrent samtlige dispensasjoner gjelder bruk av snøskutere i innlandskommunene. Vi har hittil mottatt svært få dispensasjoner for bruk av barmarkskjøretøy i kystkommunene. Jeg tror det skyldes at kommunene faktisk ikke får inn søknader. Samtidig vet vi at det kjøres i stadig større omfang. Slik kjøring i utmark uten tillatelse er miljøkriminalitet. Det kan virke som en del av den ulovlige kjøringen skyldes manglende kunnskap om regelverket. Jeg tror heller ikke det er mange som er klar over at all kjøring i utmark også krever grunneierens tillatelse.
Det enkle friluftslivet har en sterk forankring i landet vårt. Mange av oss ferdes i naturen for å oppleve stillhet og ro. Støy er kanskje det miljøproblemet som berører flest mennesker i landet vårt. Det gjelder særlig trafikkstøy i boligområder og støy på arbeidsplassen. Det gjør det særlig verdifullt å ha tilgang til utmarksområder hvor vi kan oppleve stillhet. For svært mange er det nettopp dette hensynet som er viktigst å ivareta gjennom forbudet mot motorferdsel i utmark og vassdrag.
Motorferdsel i utmark og vassdrag kan også gi store skader på landskap, plante— og dyreliv. Kjøring på bar mark kan gi størst skade på vegetasjon og landskap. Det er grunnen til at det er strengere regler for kjøring på bar mark enn på snøføre. Mest sårbare er fuktige vegetasjonstyper som myr og våtmarksområder. Fjellvegetasjonen er også utsatt, for her vil kjøreskader ofte ta lang til å lege. All nedbøren vi har hatt denne høsten, gjør utmarka særlig sårbar i disse dager.
Bruk av snøskuter og barmarkskjøring i perioder med hekking og yngling utgjør en betydelig trussel mot både pattedyr og sårbare fuglearter. Motorferdselen kan påvirke dyrelivet både direkte gjennom forstyrrelser og indirekte gjennom forandringer i dyrenes miljø. Dyr vil unngå å bruke områder hvor det er mye ferdsel. Dermed kan vi få oppsplitting av større sammenhengende leveområder.
For mange er det helt avgjørende å kunne bruke motorkjøretøyer til nyttetransport og i næring. Loven tillater slik motorferdsel, men stiller strenge krav til at det virkelig er et reelt behov. Dette skal ikke være et smutthull for ren turkjøring. Loven forutsetter også at den lovlige motorferdselen skjer hensynsfullt for å unngå skade på naturmiljø og mennesker. Den lovlige ferdselen på bar mark gjelder blant annet nødvendig person- og godstransport i jordbruks- og skogbruksnæring, politi-, ambulanse- og redningstjeneste, oppsynsvirksomhet og forsvarets øvelser. Det er grunn til å understreke at traktorveier regnes som utmark, og derfor ikke er åpne for motorferdsel.
Reglene for kjøring på snøføre er ikke så strenge som for kjøring på bar mark. I tillegg til det som gjelder på bar mark, er det blant annet tillatt med nødvendig transport for drift av turistanlegg, transport ved bygging, kjøring av skiløyper og preparering av skibakker. Kommunen kan gi tillatelse til annen transport når det er dokumentert særlige behov, men det skal stilles strenge krav til slike tillatelser. Heller ikke på snøføre kan det gis tillatelse til turkjøring, selv om vi har sett eksempler på det i Vest-Agder. I slike tilfeller kan Fylkesmannen omgjøre kommunens vedtak. Det forutsetter at Fylkesmannen får tilsendt dispensasjonene, men det er dessverre ikke alltid tilfelle.
Motorferdselloven praktiseres ganske forskjellig fra kommune til kommune. Erfaringene fra snart 30 år med motorferdselloven, viser at vi har mange kommuner som praktiserer loven helt i tråd med intensjonene. Vi har imidlertid kommuner som tøyer regelverket så langt det er mulig, ja til dels lenger. Det er noe av bakgrunnen for at regjeringen har varslet endringer i regelverket og kanskje vil gjøre noen helt nye grep i motorferdselpolitikken. Prinsippet om at motorferdsel i utmark i utgangspunktet ikke er tillatt, står likevel fast.
Uberørt og uforstyrret natur er noe av det mest særpregete og verdifulle vi har i Norge. Det er en kvalitet som kommer til å få økt verdi i årene framover. Vi må selvsagt ha anledning til å bruke motorisert ferdsel i næring og til nyttetransport. Det er den unødvendige bruken som må styres. Det er kommunene som er tillagt ansvaret for at dette skjer med respekt for naturgrunnlaget og trivselen til de mange som bruker utmarka til å hente seg inn etter en travel hverdag.