Kristne og muslimske ledere maler et skremmebilde av hva vi kan vente oss om en slik lov blir vedtatt. De ber velgerne tenke seg godt om foran stortingsvalget til høsten, og viser til at landsmøtene i Arbeiderpartiet, SV og Venstre har vedtatt at Norge bør innføre en kjønnsnøytral ekteskapslov. Underforstått at disse partiene bør en ikke stemme på hvis en vil unngå at samfunnet går til grunne.
Det er både oppsiktsvekkende og uskjønnsomt av en norsk biskop å fraråde kristne i hans bispedømme fra å stemme på bestemte partier. Som om valget av hvem som skal styre norsk økonomi og den norske velferdsstaten i årene fremover står og faller med deres holdning til ekteskapsloven. Det er en perspektivforskyvning av gedigne dimensjoner, i tillegg til at det ligger langt utenfor mandatet til biskoper i Den norske kirke å kaste seg inn i en norsk valgkamp.
Vi har tidligere advart mot den bokstavtroen underskriverne av brevet gjør seg til talsmenn for. Og det gjør vi igjen, fordi historien skremmer. Skråsikre skriftlærde — og også lekfolk - har tatt feil tidligere, men det ser ikke ut til at deres arvtakere blir mer ydmyke av den grunn. Hekseprosesser, inkvisisjon og jødeforfølgelser var frukter av den samme bokstavtroen, som også i vår tid kjennetegnes av fanatisme og intoleranse.
Vi registrerer at underskriverne vektlegger at de ikke har noe ønske om å kjempe mot homofile medmennesker. Så er det akkurat det de gjør. Det nytter ikke å si at homofile har nøyaktig samme verdi og menneskeverd som alle andre når en i neste øyeblikk karakteriserer forpliktende samliv mellom dem som en trussel mot den kulturelle og religiøse grunnvollen samfunnet vårt har bygd på i tusen år.
Å terrorisere andre mennesker med sitt eget personlige moralsyn, har vært en yndet beskjeftigelse i en del kristne kretser. Og flere har fått varige mén etter møtet med skråsikkerheten og uvitenheten. Det er ikke mange tiårene siden dans, kino, samboerskap, skilsmisse og kvinnelige prester var synd. Utfallet mot homofilt samliv virker på samme måte totalt blottet for kjærlighet og omtanke for dem som rammes. Dette står i grell kontrast til det sentrale budskapet i kristendommen, som er kjærligheten.
Homofili er en akseptert samlivsform i vårt samfunn. Det må også religiøse ledere forsone seg med. At de nå misbruker sin makt i et forsøk på å stoppe at homofile og lesbiskes rettigheter skal reguleres av samme ekteskapslov som for heterofile, er forstemmende. Selv om historien viser at de bokstavtro er blitt drevet fra skanse til skanse i forståelsen av moralnormene, ser ikke det ut til å stoppe moralistene, som nå også forsøker å påvirke hvilke politiske partier folk bør stemme på.