Prispengene Norges ambassadør i Israel, Mona Juul, og hennes ektemann, FN-diplomaten Terje Rød-Larsen, har mottatt fra Peres-senteret, setter ikke bare de to diplomatene i et dårlig lys. I kjølvannet fra fredsprisbråket settes det nå spørsmålstegn ved store deler av den norske Midtøsten-politikken.Slik saken står i dag, er det et særdeles uheldig bilde som tegnes, særlig når det gjelder den ukontrollerte pengeflyten i forlengelsen av «Oslo-prosessen». Så sent som i fjor høst, bare åtte dager før han gikk av, bevilget daværende utenriksminister Thorbjørn Jagland 700.000 kroner til Peres-senteret — stikk i strid med departementets regler. Det israelske fredssenteret har verken redegjort for sine regnskaper i 2000 eller 2001. Ifølge VG ble summen likevel bevilget etter en oppfordring fra Mona Juul.Det er selvsagt særdeles uheldig at norske fredsforhandlere mottar store pengesummer fra stiftelser som blant annet lever av norske u-hjelpsmidler. Det er også uheldig at de norske skattepengene blant annet går til å lønne senterets direktør, Uri Savir, med 120.000 kroner per måned for en stilling som ikke engang er fulltid. Savir tilhører som kjent ekteparet Juul/Rød-Larsens omgangskrets. Det gjør ikke saken bedre at han skal ha vært pådriveren for at fredsprisen ekteparet mottok i 1999 ved siden av heder og ære også besto av berømmelige 100.000 dollar. Korrupsjon er en sterk beskyldning, men pengestrømmen mellom aktørene rundt Peres-senteret bærer unektelig preg av noe som ligner, om ikke annet.Vi har forståelse for at fredsarbeid på et visst plan handler om personlige kontakter, vennskap og nettverk. Vi er også innforstått med verdien enkeltpersoners engasjement kan ha i vanskelige konflikter som den i Midtøsten, og det er ingen tvil om at både Mona Juul, Terje Rød-Larsen og andre sentrale aktører i det norske diplomatiet gjorde en betydelig innsats for fredsprosessen i et av verdens mest turbulente områder. For å oppnå resultater som Oslo-avtalen er man avhengig av å ha et dynamisk samspill mellom diplomater i felten og regjeringen hjemme, slik Utenriksdepartementet har fungert både under Thorbjørn Jagland og hans forgjenger Knut Vollebæk (KrF).Men det tyder på dårlig dømmekraft fra Mona Juul og Terje Rød-Larsen når de tar imot prispenger i Israel, som i siste instans kan være betalt av norske skattebetalere. Og det vitner om en grenseløs naivitet når Utenriksdepartementet gjennom en årrekke har fungert som «melkeku» for israelske myndigheter i fredsarbeidet, slik representanter for Peres-senteret har uttalt.Dersom det ikke fremkommer forhold som kan forklare den norske ambassadørens rolle og holdning i Peres-saken, vil det trolig være riktig å erstatte henne. Men like viktig er det å gjennomgå Utenriksdepartementets rutiner for å unngå at Norge blir melkeku for dollardiplomatiet atter engang.