Denne uken begynner det møysommelige og langvarige arbeidet for å modernisere kjørereglene for verdenshandelen. I Seattle, på den amerikanske vestkysten, setter statsledere og utenriksministre fra 135 land hverandre stevne for å starte en prosess som ingen vet når eller hvordan ender. Verdens Handelsorganisasjon (WTO) heter organisasjonen som er organisatorisk ramme for disse forhandlingene.Det sier seg selv at forhandlinger med et tresifret antall deltakere ikke er enkle å administrere. Det blir heller ikke lettere når de fleste land stiller med flere sett av ønsker for utfallet av forhandlingene. Slik er det også med Norge. Vi har tradisjonelt sterke interesser knyttet til en størst mulig liberalisering av verdenshandelen. Dette er en posisjon som Norge har hatt helt fra forrige århundre av, da det var viktig å sikre skipsfartens og eksportnæringenes kår i en verden der proteksjonismen hele tiden truet.Dette anliggendet er knapt blitt mindre i dag. Norge har bygget seg opp fra å være et av Europas fattigste land til å bli et av verdens rikeste. Og grunnlaget for denne bemerkelsesverdige suksesshistorien ble overveiende lagt før vi hadde funnet så mye som en dråpe olje. Det var suksess på eksportmarkedene som la grunnmuren til norsk økonomis modernisering. I stor grad skjedde det også ved import av utenlandsk kapital, ikke minst i forbindelse med industrireisingen både før og etter siste krig.Dette er det lett å glemme i en tid der frykten for utenlandsk kapital igjen manes frem fra mørkeloftet og velstanden tas som en selvfølge. Vi opplever dermed det paradoksale at regjeringen ikke helt vet hvor den skal legge tyngden av sin innsats, i arbeidet for å sikre Norges fortsatte stilling som storeksportør av varer og tjenester eller i arbeidet for å hegne om et landbruk som i økonomisk henseende representerer et ytterst lite bidrag til nasjonaløkonomien.Det er selvfølgelig innenrikspolitiske årsaker til denne usikkerheten. Landbruket har alltid hatt taket på norsk politikk, mens det samme ikke kan sies om fiskeriene. Til tross for at Norge i dag er verdens største eksportør av sjømat, og til tross for at næringen har en enda sterkere rolle som distriktsnæring enn landbruket — våre beste jordbruksområder ligger som kjent svært bynært - klarer altså ikke regjeringen å trekke den nødvendige handelspolitiske konklusjonen.Klarere kan det ikke illustreres at handelspolitikk er mer enn bare handelspolitikk. Det dreier seg også om innenrikspolitikk med sterk symbolkarakter. Men som alltid når symbolene løsriver seg fra den realitet de skal representere, er veien til fiasko ganske kort. Dersom WTO-forhandlingene ender i et tilbakeslag for en ytterligere liberalisert verdenshandel, vil norske skattebetalere og eksportinteresser få din del av regningen. Det forventer vi at regjeringen gjør sitt beste for å avverge.