Abu Mazen satt som statsminister i fire måneder før han fikk nok. Ikke bare av Arafat, som han mente aktivt motarbeidet ham, men også av Israels sabotering av sine forpliktelser under «veikartet» for fred. Han ble etterfulgt av Abu Ala. For Abu Ala holdt det med et par dager før han varslet sin avgang. Angivelig som følge av at Yasser Arafat ikke vil gi fra seg kontrollen over sikkerhetsstyrkene til Abu Alas utvalgte innenriksminister.Yasser Arafat og Abu Ala har lenge hatt et tett og nært samarbeid, og Abu Ala var Yasser Arafats fortrolige under Oslo-forhandlingene. Derfor er det politiske kaoset som nå preger den palestinske selvstyreforvaltningen uttrykk for at det skjøre palestinske demokratiet har fått problemer med Yasser Arafats lederskap.Nå har Abu Ala rett nok latt seg overtale til å lede en unntaksregjering i noen uker til. Men det er høyst uklart om og eventuelt når det er mulig å stable på bena en funksjonsdyktig palestinsk regjering. Om det er mulig å finne en ny statsministerkandidat som er villig til å være en marionett for presidenten, eller om Abu Ala vinner maktkampen med Yasser Arafat, gjenstår å se.Men de siste ukers regjeringskrise i Ramallah har i hvert fall blottstilt en politisk maktkamp i den palestinske selvstyreforvaltningen hvor Yasser Arafats makt åpent utfordres.Formelt skjer dette tilsynelatende innenfor demokratiske rammer. Regjeringskriser hører til dagens orden også i mer velutviklede demokratier. Men den palestinske krisen har sin årsak i en maktkamp hvor presidentens autoritære og udemokratiske lederstil utfordres.Det kan igjen være et demokratisk sunnhetstegn for en palestinsk befolkning på vei mot en selvstendig stat.Hva dette kaoset har å si for fredsplanens videre skjebne, er avhengig av utfallet av regjeringskrisen. En palestinsk statsminister med makt innad og autoritet utad er kanskje det som skal til for å få fredsprosessen på glid igjen.