Som finanspolitisk talsmann for Senterpartiet har han nå kastet seg inn i debatten om forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) med sine spesielle tolkninger, både av Soria Moria-erklæringen og av WTO-forhandlingene.

Målet med WTO-forhandlingene er å komme fram til en avtale som reduserer statsstøtte og toll på blant annet landbruksprodukter.

Det synes nå å ha trengt inn i Per Olaf Lundteigen at selv en rød-grønn regjering må forhandle ut fra en posisjon som innebærer betydelige kutt i landbrukssubsidier og tollsatser. Stoltenberg-regjeringen har i så måte overtatt Bondevik-regjeringens forhandlingsposisjoner, som ble hudflettet av Sp-leder Åslaug Haga i valgkampen.

Men i Lundteigens verden finnes det et råd for alt. For med henvisning til Soria Moria-erklæringen hevder han at regjeringen vil kompensere bøndenes inntektsbortfall krone for krone over statsbudsjettet.

Nå tror vi Jens Stoltenberg neppe vil skrive under på en slik fortolkning av Soria Moria-erklæringens formuleringer om landbrukspolitikken. Viktigere er det imidlertid at WTO-avtalen neppe gir adgang til en slik kompensasjon i noen form eller fasong.

Et av Lundteigens hovedargumenter er at også WTO anerkjenner hver nasjons rett til matsikkerhet — retten til å produsere mat for egen befolkning. Ergo må staten sørge for å opprettholde en landbruksnæring hvor bøndene er sikret en inntekt å leve av.

Bristen i Lundteigens retoriske argumentasjon er at norsk matvareproduksjon kan opprettholdes - og til og med økes - i fremtiden med langt færre bruk og bønder å lønne over statsbudsjettet. På de siste førti årene har antall bruk i Norge blitt redusert med 100.000 og antallet bønder har blitt redusert tilsvarende, mens det dyrkede jordbruksarealet har økt.

Derfor er det fullt mulig å opprettholde en norsk matvareproduksjon på nåværende nivå med langt færre årsverk i landbruket. Men da må landbruket, i likhet med næringslivet for øvrig, omstille seg og innrette seg mot en mer effektiv produksjon som gir større lønnsomhet.

Det er denne virkeligheten Per Olaf Lundteigen og hans meningsfeller ikke vil ta inn over seg. De ønsker å sementere dagens bruks- og produksjonsmønster og forventer at staten skal stå klar til å belønne deres manglende vilje til omstillinger.

Slik sett fremstår Per Olaf Lundteigen i dag som Stortingets mest reaksjonære politiker.