I det nødvendige oppgjøret som må komme hos oss, er det likevel viktig at vi ikke mister av syne de dramatiske konsekvensene katastrofen har for millioner av mennesker i områdene som er rammet. 150.000 er døde, og tallene fortsetter å stige. I tillegg til tap av familiemedlemmer og venner har millioner mistet sine hjem og hele sitt livsgrunnlag.

Katastrofen har utløst en enorm giverglede verden over. Den norske regjeringen gir 1,1 milliarder kroner i nødhjelp, mens innsamlingsaksjoner her hjemme har gitt nesten 300 millioner kroner til ulike hjelpeorganisasjoner. Fra mange land er det kommet tilsagn om milliarder til FN.

Selv om den internasjonale givergleden aldri synes å ha vært større, er det store spørsmålet hva som skjer når nyhetens interesse har lagt seg. Erfaringene fra tidligere katastrofer gir dessverre liten grunn til optimisme. Det har vist seg før at hjelpen er blitt mindre enn lovet, og ikke minst FN har opplevd at løfter ikke er fulgt opp.

Mange nasjoner har hatt en tendens til å overby hverandre i konkurransen om å være den mest humanitære under kriser og katastrofer. Denne gangen er det grunn til å håpe på at hjelpen blir mer enn ord. Ikke minst fordi katastrofen rammet turistområder, og dermed mange vestlige land direkte. Vi vet at gjenoppbyggingen kan ta mange år, og da er det også maktpåliggende å følge opp lenge etter at medienes søkelys har flyttet seg til andre steder.

Solidariteten og den enorme givergleden som er utløst av katastrofen gir håp om et fornyet engasjement for verdens fattige. Den norske regjeringen har hatt fattigdomsbekjempelse som en av sine fanesaker, men har ikke klart å påvirke de mektigste landene til gjeldsslette eller å vedta ordninger som gjør det lettere for fattige land å få solgt sine varer på verdensmarkedet.

Vårt håp er at flodbølgekatastrofen bidrar til at verdensopinionen og verdens ledende politikere får opp øynene for — og gjør noe med - all sult, nød og elendighet som finnes på vår klode. Frykten er imidlertid at den akutte nødhjelpen som trengs i Sørøst-Asia, vil føre til at mange rike land reduserer hjelpen til fattige i andre deler av verden.