Hver nordmann vil legge igjen rundt 10000 kroner i butikkene i desember måned. Julegavene blir dyrere og dyrere, årets julegave spås å bli lesebrettet Ipad, hvis den slippes på det norske markedet før jul. For handelsnæringen er julehandelen ekstremt viktig.
I en reportasje på NRK i helgen kunne vi se at «julenissen i Drøbak» fikk brev fra norske barn der de ønsket seg Iphone, Ipad og pc. Samtidig kunne en ansatt på stedet fortelle at de også fikk brev fra barn fra den tredje verden. De ønsket seg fred til jul.
Julen skal være en positiv høytid for alle og det å gi hverandre gaver er en fin tradisjon. At man i denne høytid også unner seg litt ekstra god mat er også vanlig. Vi ønsker ikke å moralisere i forhold til dette, men det er grunn til refleksjon og ettertanke. Hvor langt er vi villige til at hysteriet rundt julegavene og forbruket skal gå?
Gjennom et slikt gavepress gjør vi det egentlig vanskeligere for oss selv. Forventningene blir store, forventninger langt fra alle kan møte. Gapet mellom de som får i hauger og de som ikke har midler blir større. Vi lever i en tid der økonomisk vekst er basert på forbruk, et forbruk som igjen er skadelig for klima og miljø. Det er mulig å gjennomføre en desember med dette i tankene.
Foreldre opplever i disse dager et stort kjøpepress. Selv om det er forbud med reklame rettet mot barn på norsk tv – forsøker enkelte å omgå dette. På utenlandske kanaler dynges barna ned med reklamepress. I tillegg kommer presset i kameratgjengen og i skolegården.
Vi går inn i en fin tid, en tid med forventninger og glede fram mot julen. Det er en oppgave for oss voksne å beholde dette samtidig som man setter klare grenser. Barn trenger ikke dyre elektroniske artikler til mange tusen for å oppleve lykke. I en tid der de fleste av oss har mer enn nok, spesielt våre barn, er det kanskje på tide å tenke på om vi vil følge handelsstanden i jaget etter nye rekorder i julehandel.