I dagens mediesamfunn er det naturlig at det blir stilt spørsmål ved medienes dekning av disse sakene. Dette gjelder kanskje i særlig grad Baneheia-saken, fordi det her dreier seg om hjerteskjærende overgrep mot to små barn som angivelig rommer så grufulle detaljer at mange vil ha seg frabedt å bli informert om dem. Og man stiller det naturlige spørsmål om hva offentligheten egentlig har krav på å få vite.I enhver rettsstat ligger det en viktig rettssikkerhetsgaranti i en åpen rettspleie. Domstolenes virksomhet skal kunne kontrolleres av offentligheten, slik at man garderer seg mot vilkårlige dommer. Rettsstatens legitimitet hviler på det faktum at vi kan ha tillit til domstolene fordi vi alle har muligheter for å kontrollere deres virksomhet. De tiltaltes skyld eller uskyld skal avgjøres gjennom bevis— og vitneførsel i åpen rett. Selv de mest forhåndsdømte har krav på «a fair trial» - ja, ikke minst dem. I Baneheia-saken må vi huske at en av de tiltalte ikke har tilstått - og han kan risikerer lovens strengeste straff.Og offentlighetens vaktbikkje og øyne og ører inn i rettssalene er pressen. Det hender ikke sjelden at pressen gjør anskrik på vegne av offentligheten når domsavsigelsene virker for skjeve og urimelige i forhold til den allmenne rettsoppfatning.Og dette er pressens begrunnelse for å gi Baneheia-rettssaken en bred dekning: Mediene representerer rettsstatens offentlighet i en drapssak som har opprørt hele landet og en offentlighet som har krav på å få innsyn i premissene for de dommer som avsies. Dette er ikke kikking inn i et lukket rom, men formidling av en prosess som etter våre rettsprinsipper skal være åpen for norsk offentlighet.Det betyr ikke at mediene kommer til å grafse i makabre overgreps- og drapsdetaljer. Vi tror at listen vil bli lagt høyt i alle norske medier for hva som skal formidles av detaljer fra rettssaken - slik norsk presse har tradisjon for. Selv om Baneheia-saken opprører oss, er den langt fra den eneste drapssaken som har inneholdt grufulle detaljer. I disse drapssakene har mediene vært svært tilbakeholdne i beskrivelsene av groteske fakta. Det samme gjelder rettsreferater fra overgrepssaker, hvor detaljer i forbindelse med overgrepene blir holdt tilbake.En første test på denne selvdisiplinen fikk mediene i Baneheia-saken da tiltalebeslutningen kom. Den inneholdt opplysninger som hverken vi eller de aller fleste andre medier gjengav. Men det er innlysende at Baneheia-saken vil stille presseetikken i norske medier på prøve. Ingen av oss som skal dekke denne saken vet hva som venter oss. Men vi har tro på at norske medier vil kjenne sitt ansvar også i denne saken.