Tall som i disse dager blir publisert av Statistisk sentralbyrå viser at fjoråret bød på rekordstor innvandring til landet vårt. Differansen mellom inn— og utvandring var på rundt 20.000 personer. Det gir den største nettoinnvandringen til Norge noensinne og representerer et betydelig tilskudd til befolkningsveksten. Denne utviklingen skyldes to forhold. Vi mottok i fjor mange flyktninger fra Balkan samtidig som det stramme arbeidsmarkedet førte til en fortsatt strøm av utenlandske arbeidstakere til Norge. De siste kom særlig fra de andre nordiske landene og fra andre nordeuropeiske land.Utviklingen er hverken overraskende eller særlig problematisk. Allerede ved slutten av 1980-tallet påpekte demografene at den naturlige befolkningsutviklingen ville gi oss utfordringer. Lavere fødselstall fra begynnelsen av 1970-årene av, sammen med sterk økonomisk vekst og et tynt folkesatt land, disponerte for mangel på arbeidskraft utover på 90-tallet.Nå befinner vi oss nettopp i denne situasjonen. Vi klarer oss ikke uten utlendingene, hverken i helsestellet, i industrien eller i den private tjenestesektoren. Siden midten av 1960-årene har vi hatt netto flytteoverskudd med utlandet, og de siste årene har dette overskuddet blitt noe større enn vi forestilte oss. Det illustrerer bedre enn mye annet at uten innvandring stopper Norge.Det er mye som taler for at denne utviklingen vil fortsette i årene som kommer, selv om det er lite trolig at tallene vil forsette å bli så høye som nå. For det er en av flytteforskningens sikreste lover at enhver strøm skaper sin moststrøm. Som mange norskamerikanere i sin tid vendte tilbake til gamlelandet igjen, vil også mange av dem som de siste årene har kommet til Norge, etterhvert dra tilbake, enten det er til Balkan, Storbritannia eller Sverige. Likevel vil vi, dersom intet uforutsett skjer, oppleve at Norges befolkning i årene fremover vokser vel så mye gjennom innvandring som ved innenlandske fødsler. Fordelene ved dette er flere. Innvandringen skaper en bedre aldersstruktur i befolkningen ved at forholdet mellom forsørgere og forsørgede blir gunstigere. Vi får i et visst monn ferdig utdannet arbeidskraft til landet. Og den skrikende mangelen på arbeidskraft i ulike sektorer av arbeidslivet avhjelpes.Utfordringen befinner seg på det kulturelle og politiske planet. Ansvaret for at dette befolkningsmessige mangfoldet utvikler gode lokalsamfunn både i by og bygd, påviler oss alle. Det er ikke sagt at innvandring er friksjonsfritt i så måte. Kulturmøter er aldri likegyldige, det viser de siste ukers debatter både om telefusjoner og muslimske bønnerop. Men makter vi ikke disse kulturmøtene, svikter vi som kulturnasjon samtidig som vi også straffes på pungen. Ikke alle innvandrere er kommet for å bli, men innvandringen som fenomen er det.