For 100 år siden var parlamentarismen ennå ubefestet som statsskikk i Norge. Og også på 1890-tallet slet man med mindretallsregjeringer med en sparsom støtte i Stortinget. Sett i historisk perspektiv synes den norske parlamentarismen ved utgangen av dette århundre ikke å ha utviklet seg synderlig på 100 år.Parlamentarismen som statsskikk forutsetter at en regjering ikke kan utnevnes eller bli sittende mot Stortingets vilje. Men i den norske varianten kreves det ikke noen positiv tillitserklæring fra et flertall i Stortinget, slik skikken er i enkelte andre parlamentarisk styrte land. Det tvinger flertallet til positivt å støtte en regjering uansett hvor lite grunnlag den har i Stortinget.Derfor er det mulig for en regjering Bondevik å bli sittende med 25 prosent av representantene bak seg fordi regjeringen ikke våger å utfordre Stortinget og er villig til å ta det ene nederlaget etter det andre. Resultatet er et stortingsregjereri med en regjering uten styringsevne. I så måte var det en patetisk forestilling Kjell Magne Bondevik sto for da han på sin siste pressekonferanse før jul oppsummerte regjeringens «skryteliste» for i år. Det var med respekt og melde lite å henge på juletreet.Norge har i snart ti år nå vært styrt av mindretallsregjeringer, som er unntaket i en parlamentarisk styringsform. Mangel på handlekraft i et lands regjering over så lang tid vil måtte sette sine spor, slik vi erfarte under mindretallsparlamentarismen på 1920 og 30-tallet. Da vinglet Norge seg gjennom økonomiske kriser og internasjonale konflikter uten regjeringer med politisk styrke og handlekraft ved roret.På mange måter øyner vi nå konturene av en tilsvarende handlingslammelse og mangel på styringsevne fra regjeringen Bondeviks side. Innerikspolitisk har regjeringen gått på en rekke nederlag i Stortinget, samferdselspolitikken er en floke og kommuneøkonomien skranter. Gode ønsker og intensjoner i Voksenåsen-erklæringen evner man ikke å følge opp. Og Norges utenrikspolitiske engasjement har vært konsentrert om et OSSE-formannskap, hvor utenriksminister Knut Vollebæk har gjort iherdige forsøk på å skape fred, men fått lite til. Mens vårt forhold til den viktigste politiske og økonomiske kraften i Europa — EU - skranter.For norsk politikk ordnet det seg for 100 år siden. Vi fikk handlekraftige koalisjons- og flertallsregjeringer som endog maktet å regissere en unionsoppløsning. Utfordringen for norsk politikk og de politiske partiene ved dette sekelskiftet er å arbeide for igjen å etablere styringsdyktige flertallsregjeringer. Det vil bare kunne skje ved at partiene inngår koalisjoner på tvers av historiske skillelinjer. Når Finland kan skilte med en «regnbueregjering» med partier fra SV til Høyre og de danske sosialdemokrater har lange tradisjoner med samarbeid «over midten» i dansk politikk, er tiden for lengst inne til at de norske partiene inntar et like pragmatisk forhold politisk maktutøvelse. Det kan være et passende nyttårsforsett for norske partiledere.