Mil legges til mil i arbeidet for å bringe det norske veinettet opp på et nivå som tåler sammenligning med nabolandene. Men det går likevel trått. På tross av nye veiplaner, flere bommer og nyutviklede privatfinansierte utbyggingsmodeller, er historien om norsk veibygging i etterkrigstiden historien om betydelige planer og om uoppfylte budsjettforutsetninger. Etter tre tiårs bruk av oljemilliarder, er det ingen som kan se på samferdselsstrukturen vår at vi er et land som står i europeisk særstilling hva økonomi angår.Nå er det mange grunner til at det er slik. Gjennom 70— og 80-årene vant den miljøpolitiske misforståelsen terreng i mange grupper og leirer at det skulle være spesielt fremtidsrettet å ha et gammeldags, småfallent og kronglete veinett. I dag er det bare i SV og i lommer av mellompartiene at denne reaksjonære holdningen råder, og selv der er den blitt vanskelig å hevde i møte med ulykkesstatistikkene for de av våre veier som både er dårligst og mest trafikkert. Så har det i Norge også gjerne vært slik at det har vært lettere å trumfe gjennom veiprosjekter i de deler av landet der den samfunnsøkonomiske lønnsomheten ved prosjektene har vært svært lav.I sum har dette gitt en utvikling der de deler av landet som mest trengte et løft for samferdselen, har måttet ventet lengst på dette løftet. Når vi nå befinner oss ved begynnelsen til en ny veiplanperiode er det med engstelse vi spør oss om det nok en gang må skje at planer som i utgangspunktet ikke er rausere enn de må være, vil bli skrudd ytterligere ned i kommende års budsjetter. I så fall er det ingen som av oss som i dag er i skrivefør alder, som vil få oppleve at stamveien mellom Oslo og Stavanger holder full standard.Vi har motstrebende akseptert at bommer blir satt opp på de mest trafikkerte veiene våre for å skaffe de midlene som behøves for å skynde på utviklingen. Vi er også villig til å se på ordningen med offentlig og privat samfinansiert veibygging (OPS) selv om det antakelig er en dyr og risikofylt utbyggingsform. Nesten alt er vi villig til å prøve for å få mer vei i vellinga og for å kompensere for rikspolitikernes manglende evne til å prioritere de rette prosjektene massivt nok.Men vi har også et hjertesukk å komme med: Var det ikke på tide at staten selv endret budsjettpraksis og bandt seg opp over tid gjennom et eget investeringsbudsjett der spesielt tunge sektorer og store prosjekter lå inne, forutsigbart over for eksempel rullerende fire- eller tiårsperioder koplet til de årlige statsbudsjettene? Det må da være billigere for oss alle og politisk mest redelig at Stortinget binder seg opp over tid selv enn at det blir bundet opp av de nye OPS-avtalene? Samtidig ville de politiske prioriteringene i større grad bli synliggjort ved at de figurerte på et eget investeringsbudsjett. Men det er kanskje det som er problemet, at de viktigste tingene må gjøres ad omveier og finansieres på de finurligste måter, som i bommer? Lett skal det uansett ikke være.