Bildet var tatt med telelinse fra kongefamiliens landsted på Måkerøy og preget Dagbladets førsteside dagen etter. Oppslaget førte til sterke reaksjoner også i pressens egne rekker.Saken ble klaget inn for PFU av Norsk Presseforbunds generalsekretær, som ønsket en prinsippavgjørelse når det gjelder grensene for pressens rett til å trenge seg inn i kongefamiliens intime privatsfære.Avgjørelsen i PFU er interessant i forhold til minst to problemstillinger: Pressens egen selvjustis og den fremtidige grensesettingen i norsk presse når det gjelder kongefamiliens krav på en vernet intimsfære.Kontrollen med presse-etikken har vært et gjennomgående tema for mange pressekritikere det siste ti-året. Enkelte klare etiske overtramp har bidratt til å holde debatten levende, og med jevne mellomrom har det kommet krav fra politikere om å etablere et presseombud eller en frittstående «domstol» med myndighet til å «dømme» medier som etter disse organenes mening gjør seg skyldig i brudd på presse-etiske regler.Sett mot denne bakgrunn er PFUs vedtak i «kyssesaken» et eksempel på at pressens egen selvdømmeordning fungerer — og vi vil tro at denne uttalelsen vil ha større effekt og legitimitet når det gjelder pressens fremtidige publiseringspraksis enn de meninger som måtte komme til uttrykk i utenforstående «domsorganer». For her er en avis felt av sine likemenn og av et organ hvor også offentligheten er representert. Tre av de sju medlemmene i PFU er samfunnsrepresentanter hentet fra miljøer utenfor pressen selv.Videre har PFUs vedtak nå trukket opp en prinsipiell presse-etisk grense for medienes behandling av vår kongefamilie som gir de ansvarlige redaktører en mer konkret rettesnor for hvor deres offentlighet slutter og hvor deres privatsfære inntrer. Utvalget understreker samtidig at kongefamilien i større grad enn andre offentlige personer må akseptere en nærgående presse i det offentlige rom, men helt private handlinger under helt private feiringer krenker deres privatliv. Det omtalte bildet kan heller ikke forsvares ved at det dokumenterer forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning, som ellers gi grunnlag for å publisere bilder fra den private sfære.I så måte har PFUs behandling av Dagbladet-saken saken både reist noen etiske merkesteiner og samtidig styrket pressens egen selvdømmeinstitusjon.