En spontan seiersrus i et folkehav på over en halv million mennesker som opplevde det historiske øyeblikk da Europa ble kvitt sin siste diktator og overlevning fra den østeuropeiske kommunistepoken. Ti år forsinket.For at det utarmede, stigmatiserte og krigsherjede serbiske folket skal kunne beholde noe av den gleden de opplever i disse dagene, trengs det nå en øyeblikkelig storaksjon til fra den vestlige verden for å sikre det nye demokratiet i Serbia. En slik støtte vil være det beste beviset fra Vestens side på at målet for ti års «inngripen i indre serbiske anliggender», blant annet en regulær krig i Kosovo, har hatt ett mål for øyet; å gi befolkningen i Jugoslavia mulighet til en demokratisk og fredelig utvikling, både økonomisk og politisk.Det blir ikke enkelt. Det nye regimet man ser konturene av i Serbia vil bli ledet av en mann som slett ikke er den vestlige verdens beste venn. Vojislav Kostunica har brukt nesten like sterke ord som Milosevic i fordømmelsen av USA, krigsforbryterdomstolen i Haag og NATOs krig i Kosovo. Han er en svoren serbisk nasjonalist som trolig vant presidentvalget nettopp fordi han klarte å forene serbisk patriotisme og nasjonalisme med demokratiske grunnprinsipper.Dette er den virkeligheten Vesten må ta inn over seg når samarbeidet med det nye regimet i Jugoslavia skal implementeres. Seieren i disse dager er ikke Vestens, NATO-krigsmaskinens, seier over tyrannen Slobodan Milosevic. Seieren tilhører det serbiske folket. De var folket selv som tok tilbake makten fra en mann de i mange år trodde på, men som etter hvert sviktet dem til fordel for egne maktambisjoner — og nå sist på grunn av rene og skjære overlevelsesinstinkter.Dette er det store ved revolusjonen i Serbia. At det var folket selv, ikke utenlandske krefter, som vant er kanskje den beste garantien for varige endringer. Tilbakeslagene kan komme, men med de demokratiske valgene og folkeoppstanden i Beograd i ryggen, har de nye politiske kreftene rundt Vojislav Kostunica et solid ankerfeste i den mentale holdningsendringen som har skjedd i det serbiske folket.Det er denne serbiske virkeligheten Europa og Vesten nå er forpliktet til å støtte opp om. Hjelpen og støtten må gis mest mulig på serbernes egne premisser. Det kan bli meget vanskelig, ikke minst i forhold til situasjonen i Kosovo, der det store albanske folkeflertallet kanskje må belage seg på at drømmen om selvstendighet blir ofret på det nye Kostunica-regimets alter.Norge har vært en av den demokratiske, serbiske opposisjonsalliansens fremste støttespillere. Det ble enda mer synlig gjennom Kostunicas tale natt til i går, og ved at vi var det første landet som tok til ord for anerkjennelse av det nye regimet. Nå gjenstår det å omsette løftene i praktisk, økonomisk og politisk hjelp og samarbeid.