By for hva?

Det er blitt den nye farsotten for kommuner med tettbygde sentra og mer enn 5000 innbyggere å gjøre seg selv til by. Prosessen er enkel. Alt som kreves er et flertallsvedtak i kommunestyret. Lillesand ville bli by, det samme vil nå Lyngdal og Bryne. For Lillesands del var det ikke så veldig vanskelig å tenke seg forvandlingsnummeret; som gammelt ladested hadde Lillesand allerede solid fartstid som byaspirant.Lyngdal er verre. Herredskommunen og kommunikasjonssenteret med lyngdalskua i kommunevåpenet har ikke nettopp hatt ry som noe urbant støttepunkt. For Farsunds-folk var tanken på at præriebyen og veikrysset i nordøst skulle bli ordentlig by rett og slett anstøtelig. Men dette er ikke noe de tidligere byene kan gjøre noe med. Det finnes ingen innsigelses— og protestmuligheter for krenkede byborgere som føler sin eksklusivitet truet. Privilegienes tid er forbi, og med det også mye av poenget med å skifte status fra bygd til by.Tidligere var det betydelige rettigheter knyttet til det å være bykommune. Gjennom århundrer har disse rettighetene forsvunnet slik at det i dag nærmest ikke er noen forskjell fra et administrativt synspunkt på om en kommune har by- eller herredsstatus. Det er mer et spørsmål om tilpassing av navn til en stadig omseggripende urbaniseringsprosess. Steder som før ikke var mer enn små husansamlinger, har i dag bymessig bebyggelse. Mens yrkesstrukturen er blitt urban også i de fleste landkommunene. Det er få steder i landet der et flertall eller et stort mindretall av de yrkesaktive er sysselsatt i jord-, skogbruk eller fiske.Med den sterke stilling distriktspolitikk og naturromantikk har i vårt land, er det egentlig rart at det skal være så gjevt å kunne kalle seg by. Ikke vet vi hva det skyldes, men det må ligge noen forestillinger på folkepsykologiens mørkeloft som kultursosiologene våre ikke helt har fått fatt i, forstillinger om at det er fint å være fra byen. I tillegg tror noen at det skal gi makt å kunne vise til eget bosted som by.Lillesands ordfører, Odd Steindal, som selv er bonde, nevnte i en debatt i NRKs lokalsending nylig at det ville styrke kommunens krav om å få vinmonopolutslag at den kunne kalle seg by. Det er et argument vi for vår del tror vil gjøre lite inntrykk i regjeringskvartalet. Der har de nemlig like mye som annensteds forstått at handelsprivilegienes tid definitivt er omme. Å kunne kalle seg by i dag, har mer å gjøre med å forsone seg med sitt eget bosteds reguleringsstatus og kulturelle preg.I så måte er det greit at de kaller seg byer, alle de gamle ladestedene og alle de nye veikryssene som har lagt på seg med boligfelt og asfalterte fortauer i etterkrigstiden. Når det gjelder folketall, har de fleste av dem nemlig for lengst passert det innbyggertallet mange av våre egentlige byer hadde da kongen i København så i nåde til dem og skjenket dem bystatus.