Regningen for forsømmelsene er det ikke storforbrukerne, industrien som betaler, men husholdningene. Og den relativt tyngste børen bæres av lavinntektshusholdningene.I en kronikk i Aftenposten har stipendiat Per Anker-Nilsen ved Handelshøyskolen BI pekt på en rekke irrasjonelle og usosiale sider ved dagens norske energipolitikk. Hans poeng er at vi, til tross for advarsler, ensidig har basert oss på vannkraft som energibærer. Alternative energibærere som naturgass og biobrensel er ikke blitt utviklet som følge av miljøpolitisk motstand (gass) eller mangel på incentiver (biobrensel).For å regulere etterspørselen etter kraft, har man derimot satt sin lit til energisparing og økte skatter og avgifter. Anker-Nilsen avkrefter også myten om at nordmenn sløser med energi. Sammenlignet med andre kalde vestlige land gjør vi ikke det. Vi har imidlertid stelt oss slik at vi ikke har noe reelt alternativ til vannkraftgenerert strøm. Derfor fyker kraftprisene i været når vannmagasinene tørker ut.Og vi må kompensere med importert kraft fra danske kullkraftverk og russiske kjernekraftverk for å dekke etterspørselen. Det stiller vår kraftpolitiske miljøpuritanisme i et tvilsomt lys. I tillegg til at det nå fyres som aldri før fra forurensende vedovner og gamle oljebrennere i by og bygd. Er det noen som regner på miljøforurensningen fra enkelthusholdningenes alternative energikilder denne vinteren? Norsk energipolitikk er ikke bare symbolpolitikk, den er også usosial — de som har minst lider mest under høye strømpriser.Kraftkrisen har derfor synliggjort behovet for alternativer til vannkraften. Men politikerne fomler i jakten på ikke-eksisterende grønne alternativer. Mens Sverige dekker 35 prosent av energibehovet med biobrensel, er dette et tilnærmet ikke-eksisterende alternativ i Norge. Og det finnes ingen samlet offentlig politikk som gir incentiver til å satse på denne energikilden. Heller ikke når det gjelder alternativ energi for den enkelte husholdning, som varmepumper eller solceller.Her er den enkelte overlatt til seg selv, sitt eget initiativ og sin egen lommebok, hvor investeringene må ha en horisont på mange tiår.Istedenfor å toe sine hender og erklære at han ikke rår over nedbøren, bør energiminister Einar Steensnæs snarest utvirke en helhetlig energipolitikk hvor vi er sikret en konstant tilgang på energi, uavhengig av nedbør og naturkreftenes luner.