At det er forskjeller mellom kvinner og menn både i arbeidslivet og i hjemmesfæren er ikke noe nytt. Flere kvinner enn menn jobber deltid, kvinner har lavere lønn enn menn, og kvinner er også i mindre grad representert i styrer og beslutningsorganer. Fra tidsbruksundersøkelser vet vi også at kvinner bruker mer tid enn menn på husarbeid og barneomsorg. Man kan med andre ord si at menn dominerer «ute» mens kvinner dominerer «hjemme». At forskjellene mellom kjønnene er større i Agder enn ellers i landet er heller ingen nyhet.
Agderforskning og andre har i flere undersøkelser pekt på at det både er kulturelle og strukturelle årsaker til denne ulikestillingen i Agder. Forklaringene knytter seg
blant annet til politisk konservatisme, tradisjon og religiøsitet, samt et lite differensiert arbeidsmarked. Debatten rundt den enkeltes frie valg har gått lenge i media, og kan gi inntrykk av en polarisering av oppfatninger, først og fremst mellom kvinner. Men hvilke begrunnelser har kvinner og menn selv for hvordan de organiserer arbeids— og familielivet? Og betyr det egentlig noe hva den enkelte velger?I en undersøkelse om arbeidsdeling, sosialisering og likestilling i Agder, finansiert av Sørlandets Kompetansefond, adresserte vi nettopp begrunnelsene for organiseringen av familielivet. I studiet intervjuet vi personer i begge leire av likestillingsdebatten, fra to kommuner i Agder.
Flertallet av familiene hadde valgt en løsning der en av partene jobbet redusert, og med kun ett unntak var dette kvinnen. Det at ikke begge jobbet fullt ble i all hovedsak forklart med hensyn til barna. Flere ga uttrykk for at tiden ikke strakk til, og at det gikk ut over barnas velvære og trygghet. Ønsket om at barna ikke skulle komme hjem til tomt hus sto sterkt, og mange fortalte om sin egen gode opplevelse av å ha hatt en hjemmearbeidende mor i oppveksten. Men hvorfor var det kvinnene som ble hjemme, og ikke mennene?
Det som skjer innenfor husets fire vegger er ikke bare en privat sak.
På den ene siden ble dette begrunnet ut fra arbeidslivets organisering. Flere menn hadde jobber der det ble oppfattet som vanskelig å jobbe redusert, i motsetning til kvinnene. I tillegg tjente mennene som regel mest. På den annen side ble det påpekt at kvinnens ønske om å jobbe redusert var sterkere enn mannens, og at reaksjonene fra omgivelsene var større dersom det var mannen som kuttet ned på arbeidet enn kvinnen. Begrunnelsene var med andre ord både knyttet til arbeidslivet og hensynet til effektivitet og lønnsomhet (struktur), og til tradisjoner og normative oppfatninger av det gode liv (kultur).
De franske sosiologene Luc Boltanski og Laurent Thévenot har beskrevet hvordan valg legitimeres ut fra ulike handlingsregimer. I dette tilfellet er det et industrielt orientert og et hjemmeorientert (domestisk) handlingsregime som gjøres gjeldende, og som sammen bidrar til å begrunne og legitimere kjønnsulikhet i graden av arbeidsdeltakelse. I motsetning til mennene var de kvinnene som valgte å jobbe fullt opptatt av å legitimere dette valget innenfor de samme handlingsregimene. Kvinnenes grad av arbeidsdeltakelse var med andre ord gjenstand for langt mer kontrovers enn mennenes arbeidsdeltakelse, noe som gjenspeiles av at det også er kvinner som fører an i samfunnsdebatten om likestilling og det frie valg.
Til tross for at familiene hadde organisert livene sine ganske ulikt, fortalte alle, både kvinnene og mennene, om et relativt likt kjønnsrollemønster på hjemmebane. Kvinnene var hjemmets administratorer og «heimevern», med hovedansvar for at logistikken innad i familien gikk opp. De sørget for at bursdagsgaver var handlet inn, at barna fikk nye votter når de gamle var utslitt, at kakaoen var pakket når det var turdag på skolen, osv. Mennene tok derimot et større ansvar når det gjaldt aktiviteter som ikke så sterkt var knyttet til hjemmearenaen. De kjørte og hentet i barnehagen, de var trener på fotballaget, de tok barna med på fisketurer osv. På den måten fungerte de som barnas brobyggere til verden utenfor hjemmet. Skillet mellom kjønnenes dominans på ute- og hjemmearenaene syntes med andre ord også å eksistere på hjemmebane, uavhengig av kvinnenes grad av arbeidsdeltakelse. Når ulikestillingen så tydelig gir seg utslag på hjemmebane, er det all grunn til å forvente at forskjellene forplanter seg i neste generasjon også, uansett hvor sterke de politiske virkemidlene er for å bekjempe denne utviklingen på den offentlige arena.
Betyr denne kjønnsulikheten at informantene ikke var opptatt av likestilling? Nei. Informantene, og i særlig grad kvinnene, støttet alle opp under likestillingsideologien. Men mens likestilling ble oppfattet som likhet i tilknytning til arbeidslivet, ble det snarere forstått som respekt for forskjeller i tilknytning til hjemmesfæren. Innenfor kjønnsforskningen omtales disse to orienteringene som likhetsfeminisme og forskjellsfeminisme. Det er imidlertid ingenting som tyder på at kvinnene som valgte å jobbe redusert er ofre for en form for taus undertrykking. Snarere tvert om; valget var tatt med visshet om risikofaktorene knyttet til tapte pensjonspoeng og økonomisk sårbar ved brudd e.l., og var muliggjort av god familieøkonomi og gode velferdsordninger.
Gjør da denne ulikestillingen noe? Kanskje ikke for den enkelte der og da. Men det gjør noe for samfunnet som helhet, både med tanke på samfunnets økonomi, befolkningens levekår og demokratiutviklingen. Og ikke minst gjør det noe for barna våre. Våre valg som foreldre har nemlig stor betydning for våre barns mulighetshorisont, og påvirkningen er størst av mor. Summen av den enkeltes frie valg danner på den måten kulturelle mønstre som igjen skaper strukturer som vi alle må innordne oss etter. Derfor er det som skjer innenfor husets fire vegger ikke bare en privat sak. Det er, og bør også være, en politisk sak.