Den nåværende sykehusstrukturen på Sørlandet er ikke bærekraftig. En befolkning på knappe 300 000 i Agderfylkene gir ikke sammen med tilgrensende bosetting i Telemark og Rogaland grunnlag for sykehusdrift både i Flekkefjord, Kristiansand og Arendal. Spørsmålet er derfor ikke om antall driftsenheter blir redusert fra tre til to, men når og hvordan dette skjer.
Ett scenario er at sykehusets utbyggings— og rehabiliteringsplaner i milliardklassen på Eg blir realisert. Dette vil føre til at de to framtidige sykehusanleggene på Sørlandet blir liggende i Kristiansand og i Flekkfjord: Kristiansand vil da stå sterkere i de stadig pågående funksjonsfordelingsprosessene, og sykehusdriften i Arendal vil falle under kritisk størrelse.
Sørlandet fortjener noe bedre enn dette: Ingen utbyggings— og rehabiliteringsprosess på Eg vil kompensere for at somatikkanlegget på Eg var utdatert allerede da det stod ferdig i 1989/90, og psykiatribygningene er enda mye eldre. Derfor vil ikke landsdelen ha noe fremtidsrettet sykehustilbud når disse planene er realisert. Dessuten er veien fram til en slik struktur ekstremt utfordrende med sykehusdrift på en byggeplass i Kristiansand og konflikter, fakkeltog og apati i Aust-Agder.Et annet og bedre scenario er en raskest mulig planlegging og realisering av et nytt sykehus på et egnet sted langs E18 mellom Kristiansand og Arendal. Og at nåværende sykehusdrift i disse byene avvikles. Allerede et vedtak om dette vil eliminere de stadig pågående og energikrevende funksjonsfordelingsprosessene. I stedet vil kreftene samles om å etablere en ny enhet med robuste fagmiljøer og derav følgende evne til aktivt å tiltrekke seg i stedet for å avgi sykehusfunksjoner til hovedstadsområdet. På en rekke spesialistområder vil et slikt nytt sykehus få det antall behandlinger som kreves for en fullt forsvarlig behandling. Mulighetene for å tiltrekke seg de beste fagfolkene vil være gode, og en slik enhet vil utstyrsmessig komme på offensiven i stedet for det nåværende etterslepet i slike investeringer fordi mange av disse må foretas to steder. Dessuten vil behovet for pasienttransport mellom Kristiansand og Arendal bli borte.
Men vil ikke et nytt sykehusanlegg mellom Arendal og Kristiansand kreve urealistisk store investeringer? Til dette er å si at de planlagte investeringene på Eg utgjør en betydelig andel av det et nytt sykehusanlegg vil koste. Noe av dette må riktignok gjennomføres også før innflytting i et nytt anlegg. Men store deler av de planlagte investeringene i Kristiansand kan inngå i finansieringen av et nytt sykehusanlegg.
Dessuten representerer særlig sykehuseiendommene i Kristiansand store verdier som kan delfinansiere investeringene; arealene på Eg blir frigjort til andre formål enn dagens institusjonsdrift. Man kan for eksempel utvikle en sentrumsnær bydel på dette attraktive området mellom Otra og Baneheia.
Et nytt sykehus innebærer et betydelig innsparingspotensiale når det gjelder driftsutgifter. For det første er helsekroner mye bedre anvendt til direkte pasientarbeid enn til doble vaktplaner. Dessuten vil kostnadene til eiendomsdrift (bl.a. energikostnader) og administrasjon bli vesentlig lavere. Sykehusdrift har en helt spesiell kostnadsstruktur: Et nytt sykehusanlegg vil kreve investeringer som er ca. 1,5 ganger de ca. 5 milliarder kr. som driftskostnadene ved Sørlandet sykehus vil utgjøre i 2012. Det er derfor relativt små reduksjoner i driftskostnader som skal til for å forsvare investeringer i bygg og anlegg i denne sektoren.
Andre områder i landet er i en lignende situasjon som Sørlandet: I Østfold er man i gang med å bygge et nytt sykehus som skal overta for de nåværende i Fredrikstad og Sarpsborg. I Hedmark og Oppland har man foretatt en bred utredning av sykehusstrukturen, og mye tyder på at alle akuttfunksjoner vil bli samlet i et nytt sykehus ved Mjøs-broa.
Det spesielle med Sørlandet er at man planlegger milliardinvesteringer uten noen utredning av alternativer. Og at landsdelen lever opp sitt rykte og ikke engang stiller seg opp i Helse Sør Østs investeringskø, angivelig fordi det står så mange der fra før. Vi vet at sykehusledelsen er fornøyd med dette. Men hva mener andre aktører med kunnskaper om og interesse av en best mulig fungerende helsetjeneste i landsdelen? Jeg tenker på leger og andre ansatte på sykehuset, primærhelsetjenesten, folkevalgte i kommunene, fylkeskommunene og på Stortinget og alle andre. Er de fornøyd med en så lukket, defensiv og konfliktfylt prosess som ikke vil resultere i en fremtidsrettet sykehusstruktur på Sørlandet?
Alternativet er en annen og offensiv strategi slik som da et nei ikke ble tatt for et nei da Staten sa at det ikke ville bli noe universitet i Agder. Og da man stilte krav om nye vei mellom Kristiansand og Grimstad. Dette er eksempler til etterfølgelse i sykehussaken.