Sommeren etter

Hvor var du 22. juli i fjor? Bare spørsmålet fremkaller sannsynligvis en ubehagelig reaksjon.

Selv satt jeg på jobb i Fædrelandsvennen. Det var siste dag før ferien, Start skulle spille kamp mot Molde på ettermiddagen og vi var flere som så frem til en hyggelig kveld på Sør Arena før vi pakket feriekofferten. Så smalt det. Ingen som var på jobb i avisen den ettermiddagen fikk lov til å dra hjem. Norge var under angrep.

Noe av det første vi gjorde var å ringe Trond Blattmann. Han hadde jobbet som politisk rådgiver i Fornyings— og administrasjonsdepartementet frem til 1. juli, og journalist Frode Lindblom dro hjem til han. Sammen satt de og så på tv-bildene fra det utbombede Regjeringskvartalet der Blattmann nylig hadde ryddet kontorpulten. Bildene fra Oslo gjorde enorme inntrykk, men var bare forvarslet på hvor grusom denne sommerkvelden skulle bli.

To dager senere, søndag ettermiddag, møttes Lindblom og Blattmann igjen. Det skjedde på Sundvolden like ved Utøya. Samlingsstedet for de pårørende og overlevende var på dette tidspunktet tragediens midtpunkt, og sorgen og fortvilelsen var ufattelig.To dager etter dette igjen møtte jeg selv blikket til Blattmann, og jeg vil aldri glemme det. Denne dagen stod han på Torvet i Kristiansand og holdt tale foran 15 000 fremmøtte som ville gå i rosetoget gjennom Kristiansand.

— Vi som står her i dag må aldri glemme at ungdommen som tror på noe må få lov til å gi uttrykk for det uten hinder, uten at noen skal hindre dem i å si hva de vil og stå for det de tror på, sa Blattmann, i et av de sterkeste øyeblikkene i denne byen siden andre verdenskrig.

Neste uke avsluttes rettssaken mot Anders Behring Breivik. Dommen foreligger tidligst 20. juli. Norges oppgjør med Breivik har pågått siden terroren hans rammet oss i fjor sommer, rettssaken er bare en del av dette. Terroristen skal få sin juridiske dom, men det norske samfunnet vil aldri bli ferdig med Breivik og det som skjedde 22. juli. Spørsmålet er hvordan vi sammen sørger for at noe liknende aldri skjer igjen.

Kan det skje igjen?

En helt absurd tanke og et spørsmål vi automatisk vil dytte bort.

Men mannen som har snakket mest med Breivik etter terrorangrepene, advokat Geir Lippestad, dytter ikke tanken bort. Han er bekymret.

— Kanskje Breivik har rett, sa Lippestad på en journalistkonferanse jeg deltok på denne uken.

— Kanskje det kommer flere angrep.

Lippestad var tydelig sliten. Han gav uttrykk for at han gledet seg til å komme tilbake til sitt vanlige liv, til å jobbe som "vanlig" advokat igjen. Rettssaken tar på, men det gjør også belastningen det er over lang tid å være så tett på det grumsete tankesettet Breivik representerer. Lippestad er bekymret for fremveksten av høyreekstreme miljøer i Europa, og han er redd for at unge mennesker skal bli forført av ekstreme handlinger og ekstreme tanker.

— Diskusjonen om pressens håndtering av høyreekstreme miljøer må fortsette, sa Lippestad med tydelig adresse mot alt som skjer i våre nære naboland i Europa.

Krisen i Eurolandene er det andre store temaet vi går inn i sommeren med. Det er to år siden eurokrisen startet for alvor, og akkurat nå, mens vi pakker ned badetøyet, er krisen på vei inn i en ny og dramatisk fase.

Søndag er det nyvalg i Hellas, landet som ikke har klart å stable på beina en regjering etter valget tidligere i år. De siste ukene har grekerne tømt sparekontoene sine i frykt for hva som skjer etter helgen.

Det mange er redde for er at en ny regjering i Hellas bestemmer at landet vil si opp avtalen med den såkalte troikaen (Europakommisjonen, Det internasjonale pengefondet og Den europeiske sentralbanken). Denne avtalen innebærer at Hellas må gjennomføre betydelige offentlige kutt, og hvis den sies opp vil, troikaen stanse utbetalinger til landet, med potensielt store følger for banker i andre kriserammede land.

Tidligere i år fikk det ekstreme, høyreorienterte partiet Gyllent Daggry 6,9 prosent av stemmene i valget og 21 seter i den greske nasjonalforsamlingen (partiet fikk 0,29 prosent av stemmene i 2009). Medlemmene i partiet skal visstnok hilse hverandre med hitlerhilsen og blir konsekvent kalt nynazistiske av sine motstandere.

Den sterke økningen i støtten til dette partiet i Hellas er dessverre beskrivende for den utviklingen vi ser i flere europeiske land. I Frankrike fikk høyreradikale Marine Le Pen og hennes parti Front National en oppslutning på 18,2 prosent ved presidentvalget i vår. Dette er den politiske konsekvensen av den økonomiske krisen Europa befinner seg i. Det har vært regjeringsskifter i flere Euroland de siste to årene, og statsviter Øyvind Østerud uttrykte sin bekymring for utviklingen i en kronikk i Dagbladet nylig:

"EU-medlemsskap skulle stabilisere demokratiet - bygge broer og styrke det moderate sentrum - i land med en fortid fra borgerkrig og militærdiktatur, som Hellas, Portugal og Spania. Dette har fungert i medvind, med økonomisk vekst. Nå skjer det stikk motsatte. Eurokrisen og finanspakten bidrar til å gjenreise de politiske ytterfløyene, slik det viser seg både i Hellas og Frankrike i valgene siste uke. Betydelige deler av velgermassene flytter seg fra likegyldighet og stilltiende aksept av den europeiske integrasjonspolitikken, til aktiv protest og motstand", skrev Østerud.

Under det pågående fotball-EM i Polen og Ukraina har vi også blitt påminnet sider av europeisk historie vi helst ikke snakker om. BBCs dokumentar om rasistisk vold knyttet til fotballkamper og fascistiske hilsener fra fotballtilhengere viste hvor utbredt dette er i disse landene.

I Spania er nå arbeidsledigheten oppe i 30 prosent i store byer som Barcelona og Valencia, og ungdomsledigheten er på ufattelige 50 prosent. På den nevnte journalistkonferansen møtte jeg en redaktørkollega fra Spania. Han hadde problemer med å beskrive hvor dramatisk situasjonen var i hans hjemland, og ristet oppgitt på hodet. – Det er ille, ille, sa han.

Det er en skremmende linje mellom Breiviks forskrudde tankegods og de høyreradikale strømmene som nå fosser over Europa. Det er derfor vi skal lytte til advokat Lippestads advarsler mot å la unge mennesker bli forført at ideologisk tankegods Europa har brukt de siste 60 årene på å riste av seg. Og det er derfor vi skal huske Blattmanns ord fra torvet i Kristiansand i fjor sommer.

Angrepet mot de norske politiker-ungdommene på Utøya kom i en tid der behovet for en ny generasjon ansvarlige politikere er historisk høyt. Og der ligger også håpet for fremtiden, at Breiviks feige angrep på uskyldige norske ungdommer fører til mer politisk engasjement, forsterket motstand mot høyreekstrem ideologi og økt solidaritet med våre europeiske naboer.