I sin tale om utenrikspolitikk 31. august poengterte president Dmitrij Medvedev at ingen makt alene skal dominere statssystemet, verden må være multi-polær for å være stabil. Dette er tradisjonelle teser i maktbalansepolitikken: stormaktene skal balansere hverandre.

Medvedev sier videre at Russland som stormakt har interesse-sfærer. Dette er et begrep med lang gyldighet i internasjonal politikk, ikke minst under den kalden krigen. Kort sagt betyr det at andre stater stilltiende aksepterer at en stormakt også bruker militærmakt for å fremme sine interesser i eget «nabolag». Land som er så uheldige å befinne seg der vil altså ikke kunne regne med normal suverenitet eller assistanse om de blir invadert.

Medvedev definerer interessesfæren som «regioner hvor Russland har priviligerte interesser. Disse regionene er steder hvor landene deler historie og kultur med Russland¿vi vil følge disse landene spesielt og bygge ut relasjonen med dem..»(op.cit.)

Videre poengteres det at Russland vil beskytte sine borgere uansett hvor de befinner seg. Dette er en «udiskutabel prioritet for oss. ..Det må være klart for alle at vi vil respondere på enhver aggressiv gjerning mot oss» (ibid.).

På spørsmål om hvilke områder som omfattes av den russiske interessesfære, svarer Medvedev at det er «landene som grenser mot oss, selvsagt. Men våre prioriteter ender ikke der» (ibid.).

Denne utlegningen av russiske doktrine er viktig fordi den krever at stormaktspolitikkens regler igjen skal gjelde i internasjonal politikk.

Spesielt er interessesfære-begrepet meget farlig å bruke på formelt vis igjen. Selv om makt i realiteten alltid har hatt en geografisk betydning, er det en direkte konflikt mellom interesse-sfærer og staters suverenitet og selvbestemmelse. Kort sagt kan man si at alle forstår forskjellen på Norge og Georgia fordi de er geo-politisk forskjellige – både med hensyn til historie, kultur og politisk integrasjon med Vesten – men dersom en stormakt igjen skal kreve spesielle sikkerhetssfærer rundt sine grenser, kan dette brukes som anledning til politisk press og til og med direkte inngripen i et annet land. Dersom makten i verden hadde vært lik folkeretten, ville Georgia kunne proklamere NATO— og EU-søknad like fritt som et land i Europa. Slik er det selvsagt ikke, og det må erkjennes i praktisk politikk, men ikke i formell politikk.

Selv om interessesfærer vil finnes de facto så lenge det finnes internasjonal politikk, er det meget farlig å bruke begrepet i en politisk doktrine igjen. Dette er mildt sagt dårlig nytt for Vesten.

Georgia var en «god» case for Russland: her er to utbryterområder som vil være selvstendige hvor georgiske styrker intervenerte militært i et av dem. Her er også plenty med (nyslåtte) russiske borgere man da skal beskytte. Her oppnås mye: å sette seg militært i de to republikkene, å teste den russiske militære evne til raske operasjoner a la tvangsdiplomati, å skremme vestlige investorer i energisektoren i Georgia, samt hovedsaken: å stille det store spørsmålet i form av et ultimatum: Grensen for NATOs utvidelse er overskredet.

Mens vi genuint mener – i alle fall vi europeere – at NATO handler om sikkerhet gjennom demokrati og liberale verdier, vil jo aldri en realpolitiker kjøpe en slik versjon av internasjonal politikk. Hvem tror på noe så naivt, spør russeren, dere utvider NATO mens vi er svake for å stå rett ved grensene våre. Da er vi overrasket over en slik analyse og mener faktisk at tradisjonell militærmakt ikke lenger er aktuell eller interessant. Vi bruker den jo kun for å fremme verdier som menneskerettigheter, demokrati og rettstat. Vi i NATO er ikke ute etter å sikre oss en interessesfære og buffer mot Russland.

Kontrasten mellom en tradisjonell realpolitisk analyse av NATO og en liberal-demokratisk analyse er total. Tragedien for NATO og Europa i dag ligger i at vi har suspendert realpolitikken fra regelsettet i internasjonal politikk fordi vi har antatt at vår utvikling ikke reverseres. Vi har derfor tenkt at NATO kan utvides uten at art. 5-garantien skal utvides samtidig. Ingen i Europa har tenkt seg å forsvare Georgia eller eventuelt Ukraina militært mot en russisk eller annen motstander. Likevel har Georgia fått MAP-løfte under toppmøtet i Bucharest. Dette stiller NATO i et tydelig og meget vanskelig dilemma: man kan ikke gå tilbake på løftet fordi det gir russerne veto over NATO-utvidelser, men man kan heller ikke gå videre mot medlemskap fordi det krever at vi er villige til å forsvare Georgia militært.

I internasjonal som i nasjonal politikk finnes det heldigvis diplomatiske metoder som hjelper en til å trå vannet. I denne saken må NATO både vise fasthet med hensyn til det videre løp for Georgia, men uten å gå videre på noen klar måte. Prosessen blir innholdet av politikken foreløpig. Men dette er ikke verd mye hvis ikke NATO, og også EU, vil ta tak i det store spørsmålet som russerne nå har stilt dem: Er dere i stand til å avskrekke og bruke militærmakt dersom vi prøver oss på et nytt land, eventuelt et baltisk et? Eller en provokasjon over energi i nord? Vil dere stoppe oss med de virkemidler vi bruker? Eller kan vi bruke militærmakt uten at det fører til annet enn protester og eventuelt noen sanksjoner her og der?

Rob de Wijk, en nederlandsk kollega, har skrevet en interessant bok med titel The Art of Military Coercion: Why the West's Military Superiority Scarcely Matters (Amsterdam, 2005) hvor han viser hvordan vestlige politikere ikke lenger tør eller kan bruke tvangsmakt, eller evner å tenke strategisk. Det er blitt illegitimt å bruke militærmakt utover fredsbevaring i de fleste vestlige land, sier han. Og hvis det er tilfellet, er det jo en dårlig ide å ville avskrekke noen med den.

Men hva med «shaming»? «Russland må tenke på sitt omdømme,» sier utenriksminister Støre. Men det er muligens nettopp det Russland gjør. I en verden der man spiller sjakk, er uforutsigbarhet en ressurs, og som Machiavelli påpekte er det ofte bedre for statsmannen å være fryktet enn elsket. Min yngste datter pleide å si at «dersom jeg får en is nå, skal jeg ikke skrike». Dette er essensen av måten russerne spiller på, så gammel som maktens spill selv.

Hvis motstanderen spiller sjakk, kan ikke vi andre spille bridge med mindre vi har makt til å bestemme spillets regler.