Skoleungdommer inviteres til å lage video om hva som gjør Kristiansand til et fint sted å bo. Videoen skal vises over hele verden. Det står å lese i byens reklamefinansierte nr. 2-avis, Kristiansand Avis. Det er satt opp pengepremie på 25.000 kroner for beste video, og ivrige elever tenner på prosjektet, kan avisen berette.

Denne hyggelige utfordringen kommer fra kommunen, representert ved leder for informasjonsavdelingen, Rita Hansen, rådgiver Bjørgulf Bergh Torjussen i rådmannens stab og ordførerens politiske rådgiver, Cathy Quist. Et prisverdig tiltak for å bevisstgjøre unge innbyggere om at byen er et bra sted å bo, tenker vi.

Men nei, ambisjonene går ikke primært ut på å stimulere lokal tilhørighet og ung kreativitet. På ramme alvor ser det ut som Hansen, Torjussen og Quist mener konkurransebidragene vil markere Kristiansand mye bedre enn profesjonelle kommunikasjonsmiljøer er i stand til.

Næringslivet, politikere, akademikere og informasjonsarbeidere har lenge etterlyst en profesjonell og helhetlig profilering av Kristiansands-regionen. Områdets fremtid og vitalitet er avhengig av å trekke til seg mennesker, kapital og bedrifter. Utfordringen har vært å få alle krefter til å trekke sammen for å bli oppfattet som et kraftsenter for næringsvirksomhet, utdanning, teknologi og kultur.

Det har vært tenkt, skrevet og planlagt mye for å komme dit. Det er ulike grunner til at vi ikke er kommet i mål enda. Noe av forklaringen ligger nok i at diskusjonen om tiltak har vært ført i konkurrerende og atskilte miljøer, og at viljen til å satse penger i den nødvendige størrelsesorden ikke har vært der. Det skal dessuten ikke stikkes under stolsetet at enkelte forsøk har vært for dårlig fundert, og dermed kanskje skremt noen fra å ta opp hansken. Prosessen som førte til Dinamos slagord «ja, vi er kanskje litt bortskjemte» demonstrerte at det er ikke så rent liten fallhøyde her, og – rett skal være rett – at selv ikke profesjonelle aktører (utenbys den gangen) alltid har det beste grepet om tingene.

Og det er nettopp profesjonelle kommunikasjonsutøvere kommunens informasjonsansvarlige går til angrep på i begrunnelsen for å la skoleelever profilere Kristiansand. Rådgiver Torjussen mener at en kampanje fra de profesjonelle miljøene vil bli «veldig likt alle de andre presentasjonene vi ser fra andre byer», og dermed være uten effekt – i tillegg til å være uforskammet dyrt, skal vi tro konkurranseutlyserne.

Som representant for kommunikasjonsbransjen er jeg sjokkert og skuffet. Ikke fordi unge mennesker skal ut med kamera og belønnes med pengepremie, det er i seg selv et svært utmerket tiltak og kunne gjerne være en ålreit bit av en større kampanje.

Det som opprører, er at offentlig ansatte informasjonsmedarbeidere på ramme alvor lar seg referere dit hen at de ikke tror lokale kommunikasjonsleverandører har noe å tilby. 25.000 kroner og ungdommelig iver vil langt overgå en profesjonell profilering av byen, ser tanken ut til å være.

Nå skal en være forsiktig med å utrope egen fortreffelighet. Vår bransje arbeider i et felt forbundet med en del usikkerhet og uforutsigbarhet. Vi kan bomme og vi kan foreslå løsninger som ikke alltid treffer like godt, vi som de fleste andre rådgivende bedrifter. Og det er sikkert en og annen pompøs pratmaker blant oss, dersom det er en del av den underliggende argumentasjonen for å la skoleelevene lage reklamekampanje.

Men å erklære en hel profesjon for etterplaprende og forutsigbar, og dermed uegnet til å drive med profilering av Kristiansands-regionen, er ikke noe bra signal å sende ut. I alle fall dersom man representerer en storbykommune, og presumptivt skal ha en del med den samme profesjonen å gjøre – som oppdragsgiver og samarbeidspartner.

En liten returball om dårlige kommunikasjonsprodukter: Selvsagt skal kommunikasjonsfolk levere gjennomtenkte, dristige og profesjonelle løsninger. For å klare det, må kompetansen hos oss være høy. Og jeg mener byens informasjons— og reklamemiljøer innehar både høy kompetanse og vitalitet. Men evnen til å formulere klare mål for et oppdrag, og nødvendig innsikt og vilje til å ha en åpen og tillitsfull dialog med leverandøren må også til for at ikke det verste skal skje – at kunden får en dårlig vare. En dårlig vare er ikke rent sjelden den varen kunden selv dikterer, basert på synsing, usikkerhet og av og til mot som svikter i siste runde.

Skal vi komme dit vi alle egentlig ønsker, nemlig å gi Kristiansands-regionen et dugelig profilløft, må vi gå sammen, være ydmyke, lyttende og i stand til å følge opp hva vi til slutt oppfatter som en levedyktig og gjennomarbeidet kommunikasjonssatsing. Hva den satsingen innebærer, har andre beskrevet tidligere, her er det nok å nevne stikkord som felles rekrutteringstiltak overfor arbeidskraft og studenter, gode nettbaserte informasjonstjenester, oppgradering av infrastruktur, boligbygging, kulturtilbud osv.

Her kan vi bidra alle sammen, både kommune, næringsliv, kulturliv og oss i kommunikasjonsbransjen. Men det krever gjensidighet og respekt, og ja, det vil koste mange penger.