Tirsdag kveld gikk tusener av austegder i fakkeltog for sykehuset i Arendal. Sykehusene har en sterk posisjon i ethvert lokalsamfunn og deres virksomhet handler om liv og død. Og det er mange arbeidsplasser. Ikke rart at folk engasjerer seg.

Det er ikke første gang det aksjoneres for sykehus og det blir ikke siste gang. Gjennom mange tiår har det vært sykehusaksjoner. Utviklingen i retning av en mer moderne sykehusstruktur har imidlertid gått sin gang uavhengig av styrken i de lokale aksjonene. Det er tunge trender i moderne medisin som ligger bak.

Også Sørlandet har sin sykehushistorie. Under myndig ledelse av fylkesmann Nils Hjelmtveit gjennomførte Aust-Agder allerede i 50-åra en strukturendring av sykehussektoren, med nedleggelse av flere lokalsykehus og integrering av det private St. Franciskus sykehus i sentralsykehuset i Arendal. Aust-Agder fikk derfor tidlig et godt tilbud, og sykehuset har fortsatt et meget godt renommé. Vest-Agder var senere ute og sykehushistorien i Vest-Agder fram til for 20 år siden er en sammenhengende lidelseshistorie. Inntil da hadde fylket fire offentlige sykehus og tre private. Striden om strukturendringene var så hard og tonen så tilspisset at den gamle NRK-mannen Lodin Aukland, som satt i fylkestinget for Pensjonistpartiet, uttalte at han ville stemme mot sin egen overbevisning, på grunn av anonyme trusler.

Statens overtakelse av sykehusene i 2001 førte til en sammenslåing av sykehusene i Aust-Agder og Vest-Agder til Sørlandet sykehus HF. Det har ikke vært enkelt, og det oppsto raskt konflikter. Styret har lagt til grunn at de to sykehusene skal være likeverdige, men dette skaper mange tolkningsmuligheter. For øyeblikket er det slagbehandling som fører til de store diskusjonene.

Både den medisinsk-teknologiske utviklingen, aldringen i befolkningen og pengemangel kommer til å føre til at det også i fremtiden vil bli behov for omstillinger av sykehusdriften på Sørlandet. Det kan tegnes tre grove hovedscenarioer for den videre utvikling:

1: Trend— fortsette som nå

Dersom strategiprosessen ender med at man skal fortsette som nå, kan det fort bli nye demonstrasjonstog både i Arendal og Kristiansand. Det vil bli behov for nye omstillinger og innsparinger, og de ansatte ved de to sykehusene kommer til å slåss om prestisjefylte oppgaver. Begge sykehusene vil oppleve at det går på trivsel og arbeidsmiljø løs. Rekrutteringen av personell kommer til å bli vanskelig for et sykehus som får ord på seg for å være en krigsskueplass. Indre strid går også på bekostning av kompetanseutvikling og spesialisering. Faren for svekkelse av sykehusene er stor, og muligheten for at de kan komme til å falle ned en divisjon når det gjelder kompetanse og kvalitet er til stede. Landsdelen har i dag en stor lekkasje av spesialisthelsetjenester (tilsvarende ca. en milliard) til sykehus utenfor landsdelen, og den kan komme sannsynligvis til å øke.

2: Oppløsning – to foretak

For å redusere stridighetene, kan det regionale helseforetaket beslutte at Sørlandet Sykehus HF skal oppløses og at det etableres to nye helseforetak: Østre Agder HF med opptaksområde for 80–90 000 mennesker (sykehus i Arendal) og Vestre Agder HF med opptaksområde for 190–200 000 mennesker (sykehus i Kristiansand og Flekkefjord).

Det vil bety at de to nye helseforetakene får selvstendighet når det gjelder både økonomi, planlegging og drift innenfor rammer som er gitt av helseforetaket. Samlet sett blir det ikke flere penger enn før, men den ødeleggende striden vil kunne avsluttes. På kort sikt vil roen kunne senke seg i sykehuskorridorene både i Arendal og Kristiansand.

Den store utfordringen vil være at de tre sykehusene vil ha et så lite pasientunderlag at både sykehuset i Arendal og i Kristiansand vil ha problemer med å fungere som et fullverdig regionalt sykehus, både på grunn av økonomi og av manglende kompetanse. I studier som har vært gjort i forbindelse sammenslåing og reorganisering av sykehusene i hovedstadsområdet, har det vært lagt til grunn at det på en lang rekke medisinske spesialiteter er nødvendig med et pasientgrunnlag på 280.000 og oppover for å kunne gi kvalitativt gode regionale spesialisthelsetjenester. Det er en tilfeldighet som kan virke som en tanke, at dette tilsvarer landsdelens samlede folketall.

På noe sikt vil resultatet derfor kunne bli at alle de tre sykehusene ender opp som lokalsykehus og at sørlendingene i enda større grad må reise til hovedstaden for å få dekket behovet for spesialisthelsetjenester.

3: Konsolidering – nytt sykehus

En tredje mulighet er at Sørlandet sykehus HF i sin strategiplan samler seg om å arbeide for et nytt sykehus i Lillesand, slik Helge Hernes ved UiA har foreslått. Det kan gi mulighet til en samling av fagmiljøer, reduserte utgifter til beredskap og medisinske hjelpetjenester som røntgen, laboratorier etc. og tilstrekkelig pasientunderlag til å få høy faglig kompetanse (mengdetrening). Sammenlignet med andre deler av landet vil de geografiske avstandene være små, og de ansatte ved alle sykehusene vil kunne fortsette å bo der de bor uten urimelig pendling. Også rent beredskapsmessig vil et nytt sykehus ligge innenfor avstander som vil være akseptable.

De eksisterende sykehusene har stor alternativ verdi, både for boligutvikling eller for helseformål i tilknytning til samhandlinglingsreformen. Det dreier seg selvsagt om store investeringer, men i forhold til de årlige driftskostnadene er beløpene ikke store. Selv om det skulle gå mange år til et nytt sykehus står ferdig vil fagmiljøene både i Arendal og Kristiansand samles i et positivt arbeid for å utvikle et nytt og moderne sykehus som vil fremstå som spennende og attraktivt. Landsdelen vil kunne få et sykehustilbud av første klasse.

De mest spesialiserte tjenestene vil nok også i fremtiden bare være tilgjengelig i hovedstaden eller i utlandet, men det åpner muligheter for en mye bedre helsetjeneste til landsdelens innbyggere.