Her en dag fikk jeg klar beskjed fra en dame jeg kjenner. Hun mente at jeg bruker altfor mye spalteplass og blekk på i en nedlatende tone å snakke mindre pent om SV og Kristin Halvorsen. Jeg lover på tro og ære at jeg i dag ikke skal nevne partiet med et ord mer enn det jeg allerede har gjort. Det er tross alt ikke fint å sparke de som allerede ligger nede. Men ifølge oppslag i denne avisen den siste tiden er sørlendinger over gjennomsnittet flinke til å gi et ekstra spark bak til de som ligger nede, eller trenger litt ekstra hjelp. I så måte er jeg i godt selskap. Så er det sagt.

Sparkene jeg sikter til, er selvsagt rekken av saker som omhandler blant annet plassering av overgangsboliger på Grim i Kristiansand. Ordfører Per Sigurd Sørensen omtalte saken som noe av det verste han hadde opplevd, og han oppdaget et menneskesyn han håpet ikke eksisterte i Kristiansand. Saken om overgangsboliger passer som hånd i hanske inn i det synet mange har av sørlendinger som trangsynte og lite åpne for endringer i hverdagen. Jeg håper at denne troen og ordfører Sørensens oppdagelser ikke har rot i virkeligheten — men jeg er langt fra sikker.

For en ukes tid siden stilte jeg på et åpent møte i regi av KrF og Frp i Mandal og Lindesnes. Tema på møtet var forslaget til den nye ekteskapsloven. Loven skal blant annet likestille ekteskapet og partnerskapet, altså en likebehandling fra samfunnets side, uavhengig av seksuell legning. I et øyeblikk av naivitet trodde jeg at et annonsert åpent møte av denne typen ville være åpent og inkluderende for synspunkter og debatt. Det var det ikke. For å belyse begge sider av en sak og legge grunnlag for en god debatt, kreves det et balansert utgangspunkt. Grunnlaget for debatten på dette møtet var alt annet.

Arrangørene hadde lagt opp til en ensidig propaganda fra lovforslagets fremste motstander, Øivind Benestad. Selv om jeg som liberaler reagerte negativt både intellektuelt og følelsesmessig på hans en time lange tirade mot loven og alle de spørsmål som ligger i nær tilknytning til denne, har jeg ingen problemer med at han var innleder. Men han burde ikke vært den eneste innlederen. KrF og Frp ønsket helt tydelig ingen debatt rundt temaet. Lovforslaget fremprovoserer en rekke spørsmål av moralsk og etisk art. De spørsmålene er åpenbart ikke KrF og Frp villige til å diskutere. Er en slik fastlåst holdning til spørsmål som utfordrer våre etiske rammer, typisk for Sørlandet, og er vi mer konservativt fastlåste enn resten av landet?

Det sørlandske lynnet kan for noen vitne om et noe begrenset toleransenivå, kombinert med en skepsis til alt som er nytt og alt som kan rikke ved hverdagsidyllen vår. Det sies at det ikke kan påvises at sørlendinger er mer intolerante og skeptiske til å utfordre vår moralske standard enn andre. Hvorfor er det da inntrykket mange sitter med?

Jeg tror at våre holdninger til det nye og ukjente er ganske like det resten av landet presterer, men jeg tror vi sliter med det sørlandske imaget. Vi er makelig plassert i beltespenna av bibelbeltet og får våre pass rikelig påskrevet for det. Bedehusene ligger som paddehatter langs kysten, og ryktene skal ha det til at vi er prektige som få. Hva er det egentlig vi protesterer mot når vi ikke ønsker at homofile skal få gifte seg, når vi ikke ønsker overgangsboliger i nabolaget og når vi sier nei til alt annet som kan påvirke vår egen lille verden?

Holdninger endres ved generasjonsskifter, sies det. Når eldre mennesker mener at alt var så mye bedre før, har jeg en viss forståelse for det. Men når store deler av min egen generasjon heller ikke vil at ting skal endres i fremtiden, da blir jeg skremt. Jeg tror ikke dette er et sørlandsfenomen, men et egoismefenomen. Gjennomsnittet av befolkningen har det veldig godt, og jeg tror at endringsmotviljen ligger her, og at vi er redde for at idyllen i hverdagen skal endres. Tryggheten ligger i det stabile, og det må vi tørre å gjøre noe med.

Den nye ekteskapsloven har skapt bruduljer på Sørlandet. Kloke hoder sier at her er vi enten veldig for den, eller veldig mot den. Siste gruppering er kanskje den mest aktive, de er i alle fall aktive på e-post. Jeg har fått mange og lange meldinger i innboksen min som forteller meg hva jeg burde ment. Sikkert fordi jeg er politiker og sikkert fordi de tror jeg støtter lovforslaget. Det har de i bunn og grunn rett i, men å sitere bibelvers virker stort sett dårlig på meg.

Regjeringen har gjort en god jobb med den nye loven og fortjener skryt. Jeg er likevel skuffet over måten de ønsker å tvinge for eksempel kirken til å vie mennesker av samme kjønn. Vi kan tvinge staten, men vi kan ikke tvinge kirken og andre trossamfunn. For meg som liberaler er det en selvfølge at samfunnet likebehandler mennesker uavhengig av seksuell legning. Regjeringen ønsker ikke å skille det juridiske og det seremonielle ved inngåelse av ekteskap. På den måten fratar de tros- og livssynsretninger den friheten de i dag har til å ikke vie for eksempel homofile.

Ved å innføre en felles juridisk ekteskapsinngåelse som erstatter både dagens vigsel og gjeldende partnerskapslov, vil vi kunne overlate til hver enkelt trosretning å ha de seremoniene de ønsker ut over dette. Staten må sikre den juridiske retten, samtidig som trossamfunnene beholder sin frihet. Det ser ikke dagens regjering på som viktig og riktig. Så til alle dere brevskrivere; jeg støtter lovforslaget, men skulle gjerne gjort noen ting litt annerledes.

Nå ser jeg i avisene at sørlendinger også skal kjøre buss til hovedstaden for å protestere mot at andre mennesker skal få de rettighetene til vigsel som jeg har. Å protestere for å bevare hverdagsidyllen er ikke min stil, men ha for all del en riktig god tur østover.