Etter støyen, lobbyvirksomheten og debattintensiteten i forkant av dagens møte skulle man tro at det var IOCs endelige lokaliseringsbeslutning det sto om.
Når kampen om å få et OL-arrangement starter allerede på det nasjonale plan og utløser slike ressurser lenge før den virkelige kampen i forhold til IOC, begynner det hele å anta absurde dimensjoner.
Dagens beslutning dreier seg altså om hvem som skal få lov til å søke vinter-OL i 2018 i konkurranse med 10-15 andre søkerland. Ikke om hvilke av Norges tre byer som skal få lov til å arrangere OL. Og denne søknaden skal avgjøres av en internasjonal olympisk komité som bryr seg katten om norsk distriktspolitikk eller kommunalminister Åslaug Hagas omsorg for distrikts-Norge.
Derfor virker den interne debatten som har pågått i Norge om spektakulære vinterleker med distriktsprofil og regionale ringvirkninger trolig ganske fjern for dem som til syvende og sist skal treffe avgjørelsen i IOC.
Etter publikumsfiaskoen i Torino vil trolig et av vesentlighetskriteriene være å finne fremtidige OL-byer som kan sikre et vinter-OL med fulle tribuner.
Og når det gjelder våre egne, nasjonale hensyn må etterbruken av de nye idrettsarenaene og bygningsmassene være avgjørende. I tillegg til tilgjengeligheten til OL-byen for folk flest. Lillehammer-OLs suksess på hjemmebane i 1994 skyldes blant annet at byen var lett tilgjengelig for brorparten av Norges befolkning.
Ut fra slike betraktninger er det naturlig å konkludere med at det er Oslo som bør være Norges kandidat som OL-by i 2018. Det er her anleggene kan finne sin beste etterbruk. Og det er Oslo som har den letteste tilgjengelighet, både for nordmenn og utlendinger. I tillegg til at det er Oslo som kan utnytte flest eksisterende idrettsanlegg.
Vi er derfor ikke i tvil om at det er Oslo som vil stå seg best som søkerby overfor medlemmene av den internasjonale olympiske komité.
Men de er lykkelig forskånet fra å ta interne, norske distriktspolitiske hensyn.