Finn Holmer-Hoven skriver 19.12 en usedvanlig usmakelig kommentar med overskriften «Fortidsminneforeningen i Arendal». Det hagler med kraftuttrykk som oppvigler, rå, nådeløs og reaksjonær. Med andre ord, edder og galle. Saken som omtales fortjener edruelig behandling, men dette ser jo ut som det reneste rør.

Gjentatte perfide angrep på en av våre stortingsrepresentanter faller på sin egen urimelighet. Freddy de Ruiter klarer nok utvilsomt å svare for seg uten hjelp. Den medisinsk faglige og helsepolitiske siden bør allikevel kommenteres.

Vi må sikre et fortsatt tilfredsstillende sykehustilbud for alle i Agder-fylkene. Sørlandet Sykehus HF (SSHF), opprettet 1. februar 2003, består bl.a. av akuttsykehus i Arendal (SSA, 1500 årsverk) og Kristiansand (SSK, 2100 årsverk) og lokalsykehus i Flekkefjord (270 årsverk). Sykehuset gir et allsidig og godt helsetilbud til Aust-Agder (105 000) og Vest-Agder (175 000) og dessuten lokalsykehustjeneste til tilgrensende områder, bl.a. som fødeavdeling for søndre del av Rogaland og Vest-Telemark.

De tre sykehusene er organisert som én organisasjon, geografisk spredt. Det finnes ingen samlende ledelse på det enkelte sted. Det er heller ikke budsjett eller regnskap svarende til dette. Styring skjer gjennom lange linjer både mht. avstand og mange nivå i sykehuset.

Organiseringen har skapt behov for stabsfunksjoner på minst tre nivåer. Bare klinikkstabene gir mer enn 50 nye stillinger. Tall vedrørende dette og i de tallrike avdelingene foreligger ikke. Dette er det som kalles byråkrati og som medfører store unødvendige utgifter.

Bakgrunnen er høstens og den nære fortids hendelser. Vi minner om forslaget i 2003 om nedleggelse av akuttmottaket i Arendal som førte til massive protester. 16 000 austegder stilte i fakkeltog en novemberkveld det året. Det er flere enn på 17. mai. Forslaget ble lagt bort.

Strategiplanen for sykehusene gjeldende fram til 2013 ble utarbeidet i samarbeid med de medisinske fagmiljøene, med klare faglige tilrådinger, avtaler og gjensidig forståelse. Viktige oppgaver ble imidlertid flyttet etter at arbeidet var avsluttet.

Nå har sykehusstyret vedtatt at planen, som gir oppgavefordeling mellom sykehusets forskjellige lokaliteter, skal tas opp til revisjon allerede våren 2010, lenge før opprinnelig tenkt.

Bakgrunnen er sykehusets vanskelige økonomiske situasjon. Den er noe bedret etter at man delvis fikk rettet opp en systematisk underfinansiering gjennom de første seks årene. Samtidig har styret ved Sørlandet sykehus i perioden 2004-2008 brukt alle opptrappingsmidler som Stortinget hadde øremerket til psykiatri, til somatikk og ikke til forutsatt formål. Dette utgjør nå 75-100 millioner kroner i årlige driftsmidler. Følgen er både nedskjæringer og manglende utbygging av psykiatrien. Saken er under vurdering av storting og departement.

I retten kaller vi slikt for simpelt ran. Der er å ta noe som en annen eier med makt. Pengene skal tilbake til psykiatrien, som skal ha den økning av rammen som var forutsatt! Det gjør ikke situasjonen lettere.

For å bringe sykehuset økonomisk helt i balanse ble nylig spørsmål om nedleggelse av sengedrift og beredskap ved Barneavdeling og Nevrologisk funksjon i Arendal tatt opp. Debatten i høst har vært intens både i media, i sykehuset og politisk. Dette er ødeleggende for sykehusets fremtidige utvikling på Sørlandet. Det er avgjørende at disse forslagene straks legges bort.

Begrep som beskriver sykehus og driften av disse er ikke entydige. Sentralsykehus – i engelsktalende land ofte kalt «district general hospital» – er alltid også lokalsykehus for nærområdet. Denne funksjonen utgjør det store volumet med kanskje 75 % av ressursbruken. 20 % av pasientene er mer krevende «sentralsykehus»-oppgaver. Bare få trenger mer spesialiserte eller sentraliserte tilbud. Men unntakene, disse få, er det som mediefolk fester seg ved.

Hovedtendensen gjennom alle år har ellers vært desentralisering av alle typer tilbud om undersøkelse og behandling, fra universitetssykehus i retning lokal/sentralsykehus.

Faglig og økonomisk begrunnet dimensjonering av distriktssykehus varierer. Internasjonalt oppfattes slike sykehus med fra 200 til 650 senger og 1500 til 5000 ansatte i et opptaksområde med 100000-350 000 innbyggere, som faglig og økonomisk best. Dette er diktert ut fra ønskelig og nødvendig faglig allsidighet, pasientunderlag i forhold til alle vanlige sykdomstilstander og oversiktlige samarbeidsforhold og miljø internt og i forhold til kommuner og primærhelsetjeneste. Norske måltall, for eksempel i Helse Sør-Øst, er ikke begrunnet i systematisk erfaring. Årsaken er nok heller en norsk variant av elefantsyke.

I England og Skottland er for eksempel 50 % av sykehusene på under 350 senger. Det er i et område like stort som Sør-Norge – med 60 millioner mennesker. Stor-London med 80 km som største avstand og 7 millioner innbyggere har flere 10-tall akuttsykehus. Det samme gjelder gjennomgående i millionbyer i verdens industriland.

Et distriktssykehus må ha minst 15 spesialavdelinger, derav ca. 10 kliniske spesialiteter og 5 medisinske serviceavdelinger (eks. røntgen, laboratorium, narkose/intensiv, operasjonsavdeling, akuttmottak, ambulansetjeneste mv.). Sykehus kan egentlig sammenlignes med en liten by med mange små og litt større bedrifter, eller som et urverk med mange tannhjul. Urverk fungerer ikke uten et minimum av tannhjul. De fleste av disse er uunnværlige i mindre sykehus.

Moderne IT-utstyr og annen bedret kommunikasjon styrker og effektiviserer sykehusets funksjon både innad og utad, men erstatter ikke noe av det som er nevnt ovenfor. Enhver akuttpasient må kunne møtes av et tilstrekkelig bredt utvalg av ulike spesialister som samarbeider direkte og personlig med pasient, pårørende og seg imellom. Verken tekniske løsninger eller moderne transport erstatter dette.

Den praktiske utformingen av sykehus i en region blir kompromisser mellom mange ideelle hensyn. Spesialisering, bredde i antall spesialiteter, beredskap, nærhet og tilstrekkelig volum og kvalitet innen det enkelte fagområdet er noen av disse. Sykehusets kvalitet er en synergieffekt av alle disse og mange andre forhold.

Sykehus er store kunnskapsbedrifter. De er blant de største arbeidsplassene i sitt område. Slik sett har de stor økonomisk betydning for distriktet omkring. Like viktig er de for det øvrige næringslivet, særlig for andre moderne kunnskapsbaserte bedrifter og for det lokale kulturlivet. Sykehus er dog først og fremst helsetjeneste, ikke distriktspolitikk.

Her på Sørlandet må vi både i dag og i fremtiden ha akuttsykehus både i Arendal og Kristiansand. Andre løsninger blir dyrere og dårligere. Sykehusene våre er knapt nok dimensjonert for sine oppgaver og kan ikke overta mer – om det da skulle ha vært ønskelig. Det er det imidlertid ikke.