…og på benken her kan folk sitte med termosen sin i le for vinden. Uansett vindretning.

Vi har reist fra Søgne til Sverre Fehns kontor i Fastingsgate for å se forslaget til nytt kapell i Olavsundet for første gang. Vi er andektige, vi sitter rundt arkitektens arbeidspult og ser på en liten modell. Bak oss er hans tavle full av skisser og skriblerier, et stort vindu ut mot epletrær i hagen, kaffen vi har fått blir kald, vi lytter, vi ser, og vi tenker. Sverre Fehn peker og forklarer.

Det er 1999, og vårt oppdrag til Fehn var å lage en idéskisse og modell til en utstilling om et kapell for Kapelløya i Søgne, et bygg som skulle være et stille rom på en øy hvor det i middelalderen var kapell og gravplasser, et bygg for vår tid, for tusenårsskiftet.

Tusen år tidligere hadde Olav Haraldson markert en av øyene med to steinvarder, tusen år senere skulle på nytt fjellknausen mot horisonten markeres, en ny varde, et rom åpent for alle alltid. Det var stedskunstprosjektet Genius Loci som var underveis, og i tillegg til at kunstnere skulle tolke et sted, spurte vi den arkitekten som var kjent og priset som en av verdens største stedstolkere, om han ville lage dette forslaget. Olavsundet og Kapelløya er av så høy nasjonal verdi at bare den beste kunne tenkes å lage et byggverk der.

…og i hvert hjørne er en åpen spalte, et vindu fra vegg til tak, tjue cm bredt som gir et utsyn mot hav og landskap. Lyset vil markere tiden på gulvet ettersom solen beveger seg over himmelen.

Termos i le, samt lyset som markering av tiden. Det er noe av den essensen vi opplevde i samarbeidet med Sverre Fehn. Han hadde like stor omsorg for det timelige som det åndelige. Bygget var til for menneskene, for våre behov for det hverdagslige og det som gir impulser og refleksjon slik stor kunst kan gjøre. Han hadde løst oppgaven suverent med sin genuine evne til innlevelse i så vel landskap som folk og bygg.

Utstilling på Søgne Gamle Prestegård ble det, det ble flere forelesninger av arkitekten på store åpne seminarer for at folk kunne få informasjon og innsikt i tankene bak det lille byggverket. Det ble store avisdebatter, fylkeskommunen ville bygge, men kommunen var ikke moden. Tiden gikk.

Vi var noen som forsto at det kunne komme til å gå for lang tid. Det var bare et skisseprosjekt som lå på bordet. Arkitekten ble eldre, og hadde store oppdrag med Gyldendal og arkitekturmuseet.

Vi skjønte at vi måtte gi landsdelen en mulighet for fremtiden. Det måtte bli tegnet et detaljeringsprosjekt, og det hastet. En kronerulling sørget for at 165 000 kroner ble levert til Søgne kommune. Fylkeskommune og kommunen tok ansvar for det resterende. At så mange, fra alle miljøer, gamle og unge, fra Søgne, fra Kristiansand, fra hovedstad, fra kulturinstitusjoner skulle gi tusenvis av kroner til et prosjekt man ikke visste om kunne realiseres, viser hvor stort ønsket er om å bygge kapellet.

Resultatet er at kapellet i Olavsundet er det siste verket som er skapt av Sverre Fehn. Han var med på dette arbeidet med entusiasme og stort nærvær. Han utformet alt fra trekonstruksjoner, dørhåndtak, nisjer for lys, gulv av stedets egen rosa gneis, til benker av ren marmor for å sitte på i ly for vær og vind med termosen. Det kan nå bygges selv om Sverre Fehn er gått bort.

Da det nye arkitekturmuseet åpnet i Oslo i 2008 med en stor Fehn-utstilling, var kapellet med. Siden har utstillingen med bilder fra Olavsundet og modell av bygget vært vist i Venezia og er nå i Stockholm. Mange omtaler dette som et av Fehns beste verk.

Søgne kommune kan velge å starte en prosess med å regulere inn bygget. Det er stor interesse både offentlig og fra næringslivet for å finansiere dette. Det håper vi vil skje.

I mange av artiklene som skrives om Sverre Fehn etter hans bortgang, nevnes kapellet i Olavsundet. Mange ønsker å oppleve å komme til havgapet, se bygget i samspill med landskapet, sette seg ned i le, gå inn, bare sitte, eller tenne et lys.

Direktøren for arkitekturmuseet Ulf Grønvold sier det slik:

Kapellet i Ny-Hellesund er et beåndet prosjekt skapt av vår betydeligste arkitekt noensinne, Sverre Fehn. Med sin kubiske form er det et kraftsenter, et fortettet punkt i kystleden. Og samtidig består det av fire skjermvegger som vender seg mot fjerne himmelretninger, åpner seg mot verden.

Vi må ikke la denne anledningen gå fra oss. Kommende generasjoner vil takke oss om vi får reist denne «varden» som knytter landskap og den kunstneriske impuls sammen.