<p>I Fædrelandsvennen i romjulen handlet selvfølgelig mye om Israels angrep på Gaza. Flere av leserinnleggene i den sammenhengen var rett og slett perverse. En mann, jeg husker ikke navnet og har ikke avisen her jeg nå sitter, avsluttet sitt innlegg med å spørre om hva som egentlig er forskjellen på Hamas og Hitler. Galskapen må vi nok leve med, men da Steinar Kristiansen, lokalpolitiker fra KRF med riksdekkende ambisjoner, stod frem og hevdet at Israel var i sin fulle rett til å angripe Gaza, var det vanskelig å vite om man skulle gråte eller le. Ikke et eneste sted i artikkelen fikk man inntrykk av at Kristiansen mente at det var noe kritikkverdig med Israels bombardement av Gaza. Kristiansen påpekte sågar at tapet av sivile menneskeliv selvfølgelig var uheldig, men at dette ikke kunne unngås siden Hamas var så feige at de gjemte seg blant vanlige folk.</p><p>Det er vanskelig å ikke beskrive de nevnte ytringer som fanatiske. Faktisk minner de om fotballsupportere, såkalte ”die-hard” fans som svært sjeldent ser objektivt på noe som helst når favorittlaget deres er involvert. Men til og med fotballsupportere innrømmer at laget deres spiller en dårlig kamp en gang i blant. Denne innsikten synes å mangle fullstendig hos såkalte Israel-venner.</p><p>Ser man bort fra alle historiske, juridiske og etiske problemer i denne konflikten, er poenget at Israels handlinger de siste to ukene er, som Jan Egeland korrekt beskrev dem på Redaksjon 1 på NRK den 07.01.2009, kontraproduktive. Nå er jeg, i motsetning til Egeland, heldigvis ikke i medienes søkelys, så jeg kan tillate meg å bruke en noe mer folkelig beskrivelse av handlingene: Israel skyter seg selv i den høyre foten, samtidig som de tisser på den venstre leggen. Israel skaper mer, og ikke mindre, hat og motstand.</p><p>Dette er et resultat av Israelske beslutningstakeres manglende strategiske evner. Når en moderne militærstyrke går til krig har den som regel to hovedmål: Fiendens <i>evne </i>til å kjempe, og fiendens <i>vilje</i> til å kjempe. Det mest effektive på lang sikt, og da mener jeg med tanke på en fredelig løsning, er å angripe viljen til fienden. Dette er det to hovedgrunner til. For det første vil fienden alltid forsøke (men ikke nødvendigvis makte) å kjempe så lenge viljen er til stede. For det andre har vi, gjennom uttalige terroranslag både i Israel og andre steder, sett at nåtidens teknologi og infrastruktur fører til at svært liten evne til å kjempe kan føre til svært store skader så fremt viljen er stor nok.</p><p>Gjennom bombardementet av Gaza angriper Israel Hamas sin evne til kjempe. Israel går for kortsiktige gevinster på bekostning av langsiktige reslutater.</p><div>Israel styrker hatet og motstanden mot nettopp Israel når bombene regner. Den palestinske ungutten som har mistet sin far og mor i bomberegnet, kommer med den aller største sannsynlighet aldri til ha noen interesse av å inngå fred med staten som drepte hans foreldre. Gutten vil derimot komme til nytte når Hamas eller andre militante organisasjoner med Israel som hovedmål trenger nye rekrutter. Dette er en utrolig banal slutning. Det er ikke ofte drap medfører vilje til forsoning blant de etterlatte — det er som regel hevn som gjelder.</div><div> </div><div>Det er også viktig å skyte inn at Israels strategiske blunder ikke begrenser seg til Gaza, eller Vestbredden for den sakens skyld. Militante islamistiske ledere som Osama bin Laden vil bruke Israels handlinger som nok et eksempel på Vestens undertrykkelse og ydmykelse av muslimer, og bin Ladens bevegelse - hvis ideologi allerede har skremmende stor oppslutning globalt - vil bli styrket. For kampen mot terrorisme var Israels angrep på Gazastripen noe av det verste som kunne skje.</div><div> </div><div>Og det var det dessverre også for konflikten mellom Israel og Palestina. Hovedpoenget mitt har vært at Israels handlinger de to siste ukene styrker fiendens vilje til å kjempe. Samtidig vil selvfølgelig fiendens evne også være svekket, men denne har aldri vært særlig stor uansett. Legger man to og to sammen skjønner man at Israel ikke kommer godt ut av dette, og det gjør selvfølgelig ikke palestinerne heller.</div><div> </div><div>Dette er, som jeg var inne på ovenfor, banalt. Men allikevel synes flere av de mest fanatiske tilhengerne av Israel, å hoppe bukk over inkompetansen som fremvises av Israelske beslutningstakere. Dette kan jeg, uansett hvor hardt jeg forsøker, ikke forstå. Selv om Israel har rett til å forsvare seg, betyr det ikke at de forsvarer seg på riktig måte. En slik nyansering er det aller minste man kan forvente av lokalpolitikere og privatpersoner som støtter Israels sak. </div>
Mening →