Broooom, broooom. Blinkende krom, hestekrefter i fri utfoldelse, svidd gummi, hvining i dekk og en latterfylt kvitrestemme i fistel. Det er entusiasme, engasjement, innlevelse. Det selger. Det er godt tv med en villmann bak rattet, styret eller roret til alle typer doninger på to, tre, fire eller flere hjul.

Klart det treffer. Målgruppen er sikkert både dem som ønsker action, eller bare er genuint interessert i motoriserte doninger. Larssens ville og heftige stil er ikke så farlig for dem som elsker å pusse og gnikke på krommet på sin gamle amerikaner som dras ut av stallen til våren så den får prustet og blåst litt eksos og rullet pent noen kilometer langs landeveien i solskinn. Ei heller for dem som kjøper en i overkant sterk motor for å ha litt ekstra å trykke på med i en forbikjøring. Hos disse er interessen for alt motorisert gjerne koblet med noen porsjoner vett.

Men er du 18, 19, 20, 21, 22 år eller enda eldre, er det siste til stede i mindre grad. Vettet. Bilvettet. Enten du bor på Sandvatn i Kvinesdal eller i Dubai. De ferske bilførerne er de farligste. «18-åring omkom i utforkjøring». «Tre ungdommer drept i frontkollisjon». «Kjørte vennegjengen i døden». Overskriftene er gjengangere som statistikken er knusende. De unge bilistene er tikkende bilbomber. Og noen ganger smeller det. Faktisk smeller det så ofte at man bare registrerer det med et skulder trekk og «å ja, enda en ungdom – ja, ja slik er det».

256 personer mistet livet i trafikken i Norge i fjor, viser statistikken. 67 av dem var ungdom i alderen 15 til 24 år. Antall unge trafikkdøde økte med 52 prosent fra 2007 til 2008. En av fire som dør i trafikkulykker, er altså mellom 15 og 24 år. Gutter er langt mer utsatt enn jenter. Over halvparten av ulykkene hvor unge var innblandet, var utforkjøringer som skjedde i helgen. Tallene viser også at de fleste fant sted sent på kvelden eller nattetid.

Jeg har ikke lyst til å være en moraliserende middelaldrende mann som har hatt lappen i snart 30 år og en bedreviter. Vi har alle vår historie som unge bilførere. Jeg prøvde ut hestekreftene på mammas Mazda 1000 mange ganger på strekningen fra Liknes til Sandvatn – heldigvis med maksfart på kun 105 km/t. Jeg kjørte utfor og havnet på taket på Kvinesheia med en firmabil med dyrebar last seks uker etter at jeg fikk lappen våren 1980. Og verst av alt – jeg mistet lappen to ganger i 1986 i 60-soner i Mandal og Valle fordi jeg lå på drøyt 90 km/t. I tillegg har jeg bidratt til statskassen en gang til i godt voksen alder etter å ha blitt tatt på Moisund for å ha kjørt litt over fartsgrensen. Jeg har strukket grensene bak rattet, men aldri grisekjørt, aldri utfordret skjebnen eller tatt risikable sjanser. Heldigvis har jeg hatt såpass mye vett – tross alt.

25 år som journalist hvorav mange langs landeveien, har nok preget holdningene til trafikken. Jeg har vært på mange ulykkessteder og sett ting som har brent seg fast. Jeg har møtt trafikkofre under rehabilitering, sett unge som aldri kommer ut av rullestolen, intervjuet foreldre som har mistet sin kjære sønn eller datter i trafikken som følge av enten litt galskap eller noen tidels sekunds uoppmerksomhet. Slike tøffe møter gjør noe med ens egne holdninger. Som far har skrekken vært å få telefonen «ditt barn har vært utsatt for en trafikkulykke….» Jeg har vært like livredd det som at barna mine skulle prøve seg på narkotika.

Jeg husker så godt foreldreparet fra Vennesla som mistet sønnen sin i en motorsykkelulykke nord for Sødal på 1990-tallet. Han hadde leid en racingsykkel og hadde sikkert ikke forutsetninger for å håndtere de hestekreftene. Det endte katastrofalt. De sønderknuste foreldrenes budskap gjennom Fædrelandsvennen bare to dager etter dødsfallet var en bønn om strengere regler for å leie ut slike fartsmonstre.

For ikke å snakke om pappaen hvis datter ble uskyldig offer på Dvergsnesveien 1. pinsedag 2007 som passasjer i «den hvite tornadoen», som vi kalte Nissan Skylinen som krasjet så dramatisk med en familie fra Finsland. Den sorgen, fortvilelsen og meningsløsheten foreldre ris av i en slik situasjon, kan man ikke sette ord på selv om man jobber med ord. Dette bunnløse, svarte hullet – nei, man bør gjøre hva man kan for å unngå at folk havner der.

Vegkontorets nullvisjon – visjonen om null drepte eller hardt skadede – i trafikken, er en flott visjon. Utbedring for å gjøre veinettet tryggere, er bra. Gressvoller opp mot fjell som skal ta av for en løpsk bil det samme. Autovern som svinges ut der de starter så de ikke skal fungere som et hopp for en bil på avveie hjelper når ulykken først er ute. Midtdelere som skal hindre møteulykker er fint. Si fra-kampanjen blant unge er et bidrag. Trafikkopplæring med fokus på ansvaret man har som bilist, er viktig og riktig.

Men en 18-åring er en 18-åring i hodet, uansett hvor han kommer fra. Som en bekjent som jobber litt i Dubai sa her forleden: «Den eneste forskjellen er at bilene de unge maltrakterer der nede, er mye større og flottere der enn her». Ungdommene er de samme. Like yre og lystne på å la bilen ta av. Har det med utviklingen kjemiske substanser å gjøre? Hva vet jeg… Det sies at skikkelig god sjåfør er man først etter sju år med lappen.

Ulykkene med unge drepte og skadede er så mange, at de fleste blir berørt på en eller annen måte. Enten ved å bli direkte involvert, komme tidlig til et ulykkessted eller kjenne noen som har blitt rammet. Vi har blitt rammet ved at bestekameraten til barna våre fortsatt ligger i koma over en måned etter den kraftige kollisjonen i Flekkerøytunnelen. Skader synes uopprettelige. En gutt slik vi kjente ham, har fått sitt liv kapitalt endret. Utfallet er uvisst.

Pårørende til de alvorligst skadede er kanskje de som får det tøffest når hestekreftene gruser deg. År – kanskje et helt liv – med omsorgsbehov der man selv gjerne skulle stiftet egen familie og vært omsorgsperson. Det er slike dramatiske livsendringer man burde tenkt muligheten av å bli rammet av. Da hadde man kanskje ikke trykket så hardt på speeden. Problemet for de yngste bilistene er at de tenker ikke konsekvens «hvis….». De er så usårbare, tror de. Inntil det smeller.

Jeg tror det er klokt å begrense utfoldelsesmuligheten til de yngste bilførerne. Sett gjerne 23 år som grensen for å få sertifikat. Sperr gjerne og begrens muligheten for heftige hastigheter hvis det teknisk lar seg gjøre.

Direktør Kari Sandberg i Trygg Trafikk sier i en artikkel at det er viktig å opprettholde og forsterke det holdningsskapende arbeidet som gjøres blant ungdom. Men det er ikke lett å snakke Trygg Trafikk når de store, tunge riksdekkende tv-stasjonene gjør det de kan for å bryte holdningene ned (les: Jan Erik Larssen)

Å la de dårligste påvirkerne få fritt utløp i riksdekkende tv, bygger opp under fartsgalskapen. For mens Jan Erik Larssen sikkert er en flink sjåfør og kan ta ut sin fartsgalskap under trygge forhold på en bane, går gjerne en 18-åring ut fra «brooom på TV2 til sin egen bil og utfolder seg blant trafikantene. Da er det litt russisk rullett om 18-åringen kjører seg inn i statistikken til Trygg Trafikk.

Mens Jan Erik Larssen hviner videre.