Oddfinn Pedersen ble valgt inn i Kristiansand bystyre ved sist kommunevalg. Han er altså en mann tilstrekkelig mange kristiansandere har tillit til som samfunnsdebattant og beslutningstaker til at de har betrodd ham tilgang til byens mest fornemme talerstol. Kanskje sier det noe om Kristiansand, men kanskje sier det enda mer om vår egen samtid.
Les også :
Bystyrepolitiker mener Hitler var Obamas forgjenger
Hitler — en slags forløper for Obama
Det vekker oppsikt, heldigvis, når Oddfinn Pedersen finner det for godt å erklære at Hitler bare var en slags forløper for Obama.Men Oddfinn Pedersen er ikke alene om å mene slikt. Det er strømninger i deler av befolkningen som tilsynelatende har en forestilling om en verdensomspennende konspirasjon som det foreløpig bare er noen få innvidde som har sett. Før ville vi kanskje avfeid det, tenkt at dette bare er uttrykk for enkeltmenneskers forvirring, og gått videre.
Hva gjør vi når det reneste oppspinn får fotfeste som substansielle problemstillinger i samfunnsdebatten?
Men nå sprer forvirringen seg, tilsynelatende. Og noe av forklaringen kan være at informasjonsstrømmen nå er demokratisert, i den forstand at det ikke lenger er redaktører som er portvoktere for den offentlige meningsutveksling. I dag kan vi alle opprette vår egen blogg — og finne vårt eget publikum. Det har også den effekt at nå kan vi, uansett graden av vår egen forvirring, nå frem til menings- og trosfeller, uansett hvor outrerte våre synspunkter måtte være. Og i disse ekkokamrene blir ikke påstander etterprøvd og gransket. De blir forsterket, spesielt fra dem som brøler høyest. Der man i tidligere tider måtte avfinne seg med å havne i redaktørens papirkurv om man ikke nådde gjennom i leserbrevspaltene, så er det i dag fritt frem for oss alle i egenredigerte kanaler. Det har ganske sikkert gitt oss en åpnere samfunnsdebatt, der også mindretallsmeninger kommer til overflaten - men har det gitt oss en mer opplyst offentlig samtale?
Fungerende folkestyre
Sensur kan aldri tjene demokratiet. Fri meningsutveksling er en forutsetning for fungerende folkestyre. I Norge er det til og med grunnlovsfestet at det «påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Men alle ytringer er ikke like verdifulle. Og hva gjør vi når det reneste oppspinn får fotfeste som substansielle problemstillinger i samfunnsdebatten?
Donald Trump ble en politisk ledestjerne for den mest forvirrede del av ytre høyre i det politiske landskapet ved å hevde at Barack Obama ikke var født i USA.
Det er naturlig å trekke paralleller til den amerikanske medievirkeligheten, der Donald Trump ble en politisk ledestjerne for den mest forvirrede del av ytre høyre i det politiske landskapet ved å hevde at Barack Obama ikke var født i USA. En amerikansk president må være født i USA for å være valgbar, og dermed ble dette på merkelig vis en stor offentlig debatt i USA til tross for at påstandene ikke kunne underbygges med ett eneste substansielt indisium. Derimot var bevisene på det motsatte åpenbare og uomtvistelige. Likevel levde denne debatten i månedsvis, helt til selv Donald Trump ga opp når bevisbyrden ble for overveldende.
Uomtvistelige fakta gjør ikke inntrykk på store grupper av amerikanske velgere.
Men løgnen lever. Meningsmålinger som ble gjort så sent som i mai i år, viser at 65 prosent av Trumps velgere i det republikanske primærvalget tror at Obama er muslim - bare 13 prosent tror at presidenten er kristen. 59 prosent av Trump-velgerne nekter å tro at Obama er født i USA - bare 23 prosent av dem tror på det som uomtvistelig bevist.
Velger å tro på blank løgn
Med andre ord: de uomtvistelige fakta gjør ikke inntrykk på store grupper av amerikanske velgere. Vi er altså ikke i et landskap der det handler om ulike vurderinger av politiske løsninger - men millioner av mennesker som velger å tro på blank løgn, også når det dokumenteres at det er løgn de tror på.
Dette kan vanskelig forklares på annen måte enn at den offentlige debatt farges av informasjonskanaler som først og fremst er agiterende. Rykter, udokumenterbare påstander og rene konspirasjonsteorier får en slags troverdighet over seg når de spres via blogger, Facebook-poster eller Twitter. Vi er vant til å kunne feste lit til fakta som formidles offentlig. For, tross alt, så har redaktørene hatt begrepet «sannhetssøken» i ryggmargen. Fakta skal være korrekte og etterprøvbare i redigerte publikasjoner. Det betyr ikke at vurderinger, vinklinger og kommentarer nødvendigvis er en forvaltning av «sannheten». Men det betyr at den offentlige samtalen - tross alt - kan ta utgangspunkt i det som er sant.
Rykter, udokumenterbare påstander og rene konspirasjonsteorier får en slags troverdighet over seg når de spres via blogger, Facebook-poster eller Twitter.
Men medienes - og dermed redaktørenes - posisjon er kraftig svekket. Det er ikke bare forretningsmodellen i de tradisjonelle mediehusene som er under press. De tradisjonelle mediene utfordres også av en økende informasjonsstrøm der vi alle - til alle tider - kan få bekreftet det vi ønsker å få bekreftet.
Substans og konspirasjonsteorier
Redaktørers og journalisters definerende privilegier i samfunnsdebatten er borte. Men det betyr ikke at den opplyste, faktabaserte offentlige samtale, som er selve begrunnelsen for ytringsfriheten, er styrket. Det betyr derimot at det er blitt vanskeligere for mange å skille mellom substans og konspirasjonsteorier. Og vi kan saktens leve med Oddfinn Pedersen i Kristiansand bystyre. Det er derimot en tanke mer bekymringsfullt om fraværet av en opplyst offentlighet gir oss Donald Trump i Det hvite Hus.
Andre fredagskommentarer fra Trond Madsen:
«Det reelle problemet i arbeidslivet er ikke de aller eldste. Det er de yngste».
Kan vi stole på folk flest?
Forandre for å bevare
- Det er nødvendig å snakke et språk barbarer forstår
I programmet for Kristiansand Høyre brukes derfor ordet «styrke» 32 ganger. Mens ordet «kutte» ikke forekommer.
Fremtiden blir ikke hva den var
Sørlandet den store vinneren