Tidligere i sommer fikk jeg på nært hold studere hvordan en huskatt lekte seg med en liten mus den hadde fanget. I en halv time koste den seg med å daske og klore den lille forsvarsløse pelsdotten før den lot den gå. Musen var kraftig forslått, katten virket tilfreds, selv om den fikk skjenn av matmor etterpå.

Omtrent samme følelsen har jeg hatt når jeg den siste tiden har studert Russlands fremferd mot Georgia, en lek med en fullstendig underlegen makt som den til slutt vil la i fred for å slikke sine sår. Det skal ikke råde noen som helst tvil; Russland er sjefen i Kaukasus.

På TV søndag kveld uttalte statsminister Vladimir Putin følgende ; «¿la det være klart for alle: Russland har alltid spilt en rolle som fredsbevarer i regionen, og kommer alltid til å gjøre det! » . Det høres fint ut, men hvis man beveger seg bakenfor ordene, er det all grunn til å bekymre seg. Russland har alltid operert med et fredsbegrep som i sin helhet er diktert fra Moskva, og det er ikke sikkert at den form for fred som man har sett for eksempel under sovjetregimet, er den form for fred som verdenssamfunnet kan leve med. Etter internasjonale konvensjoner er fred noe som oppnås i samråd mellom de impliserte parter, ikke noe som kan dikteres. Hva Moskva nå demonstrerer for første gang siden oppløsningen av Sovjetunionen er en gammelstalinistisk form for fred, hvor motpartene trues til underdanighet. Og meldingen er meget klar, ikke bare til Georgia, men også til Armenia, Aserbajdsjan og andre tidligere Sovjet-republikker: Dere lever på lånt jord!

For en som har bodd i en tidligere sovjetrepublikk i en årrekke er kanskje det mest skremmende ved de siste ukers hendelser at dette markerer en ny, like fullt velkjent, linje fra regimet i Kreml, en linje de trolig har ventet i årevis på å demonstrere for verden, og som de fant opportunt å gjøre nå. Den bekrefter at Sovjetunionens historiske grenser fortsatt eksisterer i det russiske maktapparatet, selv om de er visket av kartene for snart to tiår siden. Hvilke konsekvenser dette vil få for land som Estland, Latvia og Litauen, er uvisst.

Enkelte analytikere hevder at russiske myndigheter anser Baltikum som tapt for alltid, men hvis du snakker med mannen i gata i Tallinn, Riga eller Vilnius, vil du få et annet svar. Deres største frykt er at Russland igjen vil begynne å røre på seg også i disse landene, og Russland har anledning til det – hvis de høye herrer i Moskva ønsker det. Putin brukte for et halvt år siden USAs insentiv om å plassere ut nye mellomdistanseraketter i Polen og Tsjekkia (rettet mot terrorister i Midtøsten, må vite) til å børste støv av gamle planer om å utplassere nye mellomdistanseraketter i Russlands vestligste fylke Smolensk òg Hviterussland (!) Enkelte vil påpeke at dette ikke lar seg gjøre siden Hviterussland er en uavhengig stat, noe Putin selv sterkt vil bestride. Ifølge ham står Hviterussland i så stor gjeld til Russland for olje, gass og andre livsviktige varer at de like gjerne kunne tatt over hele landet som pant for lånet. Det hviterussiske folk burde faktisk, ifølge ham selv, være Russland evig takknemlige for en slik nådehandling.

Hvordan ville så verden reagere hvis Hviterussland ble innlemmet i Stor{#x2010}Russland, og at nye våpen ble plassert ut i Grodno{#x2010} og Brest{#x2010}regionen, 40 og 100 kilometer fjernt fra henholdsvis Vilnius og Riga, hovedstedene i to EU{#x2010} og NATO-land?

Hvordan vil dette påvirke maktbalansen mellom EU/USA og Russland?

Få politikere i Vesten har fått øynene opp for alvoret i hva som utspiller seg noen geværskudd fra Østersjøens vakre strender – med ett hederlig unntak: Den amerikanske senatoren og republikanske presidentkandidaten John McCain har i en årrekke forbannet seg på den hviterussiske presidentens flørting med Moskva. Han har vært på mange turer til Minsk for å møte med både president Lukasjenko og opposisjonelle, fram til han i 2005 ble erklært uønsket i landet. Siden det har han ved et par anledninger vært i Vilnius for å møte hviterussiske opposisjonelle, noe som igjen har ført til deres arrestasjon ved hjemkomst. McCain sitt anliggende er ikke først og fremst å sikre Hviterusslands stilling som en uavhengig nasjon. Mest av alt handler dette om en frykt for et destabilisert Europa og en ny kald krig.

Det er godt mulig at hans frykt er begrunnet, ikke fordi en hviterussisk innlemming i Russland i seg selv er så dramatisk, men fordi NATO og EU har vokst seg helt inn i gamle Sovjetunionen, og den velkjente bufferen da blir borte. Tanken på et Hviterussland, og kanskje ennå verre et Ukraina, tilhørende den ene eller den andre siden av det gamle jernteppet, kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på mang en erfaren politiker, både i Washington, Brussel og Moskva. McCain har sett dette, og selv om hans engasjement i regionen neppe kommer til å prege den amerikanske valgkampen nevneverdig, vil trolig dette være noe av det første han tar tak i hvis han blir valgt inn i Det hvite hus.

Og det er ikke uten grunn at frykten også sprer seg i Russland. NATO og EU har i deres øyne helt siden oppløsningen av Sovjetunionen spredd seg som en ondartet kreftsvulst i deres eget nærområde. Selv om den kalde krigen er over, betyr ikke det at tankegodset som det russiske folk har arvet fra Stalin og hans menn, er forsvunnet. Det foreligger en grunnleggende mangel på tillit spesielt til USAs motiver i regionen, og sterke politiske krefter i den russiske Duma har de senere årene scoret billige politiske poeng ved å spille på den frykten som ligger i befolkningen. Det finnes mange i Russland som tror at USA ønsker herredømme over Russland, og med Serbia, Irak og Afghanistan friskt i minne er det kanskje ikke så rart!

Russland ønsket ikke å noe angrep mot Tbilisi. Russland har oppnådd det de ønsket i denne omgang – nemlig å demonstrere for verden at den russiske bjørnen lever, og at verken EU eller NATO har noe å gjøre i Kaukasus, eller i noen andre av Russlands nærområder for den sakens skyld. Det er også verd å bite seg merke i at Russland avviste FNs sikkerhetsråd sitt forslag til våpenhvile kun få timer før president Medvedev selv kunngjorde for verden at Russland stanser offensiven. Trolig gjorde de det som en maktdemonstrasjon for å ytterligere forsterke inntrykket av at Kaukasus er deres egen bakgård, og der gjør de som de vil.

Mange politikere i vesten snakker i dag om at Russland har tapt anseelse. Slik oppfattes ikke dette i Russland. Der er forståelsen at de har vunnet tilbake respekten. Og hva er vel anseelse uten respekt? Norge og Georgia kan leve godt på verdens anseelse, men ingen land som har supermaktambisjoner kan det. Dette skjønner USA så altfor godt, og derfor liker de Russlands maktdemonstrasjon svært dårlig. Men hvem hadde vel innerst inne trodd at den russiske bjørnen skulle sove for bestandig? Det var vel egentlig bare et spørsmål om tid.