Helt i det stille har sørlandsforfatter Mirjam Kristensen gjennomført et stykke pionérarbeid. I bokprosjektet «Etter freden – Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller» har hun på initiativ fra bl.a. Stiftelsen Arkivet dybdeintervjuet 13 sønner og døtre av tidligere krigsveteraner som satt i fange— og konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. En av hovedproblemstillingene i prosjektet har vært å finne ut om konsentrasjonsleirfangenes erfaringer og eventuelle traumer fra tiden i fangenskap også har påvirket etterkrigshverdagen til deres egne barn.

For alle som er opptatt av både enkeltmenneskers og samfunnets evne til å overkomme fortiden, er dette et helt essensielt spørsmål. For dersom det er slik at krigsveteranenes egne erfaringer, traumer, hat eller forsonende holdninger overføres til nye slektsledd, til deres egne barn, hvilket enormt ansvar legger ikke dette på dem som er ansvarlige for en konflikt eller en krig, på krigsaktørene selv og på samfunnets beredskap og hjelpeapparat etter en krig, for å minimere krigens negative ettervirkninger?

Underveis i arbeidet har Kristensen intervjuet sønner og døtre av tidligere KZ-fanger fra Agder-fylkene, og der barna har vært født både før, under og etter andre verdenskrig. Selv om det naturligvis finnes enkelte opplevelser og erfaringer som bare gjelder i den enkelte familie, er det også noen fellestrekk og mønstre som går igjen.

Ett av de viktigste fellestrekkene er at flere av de hjemvendte KZ-fangene i 1945 ble bedt om å glemme det de hadde vært gjennom. Landet skulle bygges opp igjen etter krigen, og det beste var å legge fortiden bak seg. For mange av de hjemvendte fangene var det en stor skuffelse å oppleve at de ikke ble tatt på alvor av omgivelsene, og noen av dem valgte å bli tause om egne opplevelser både innad i familien og i nærmiljøet.

Noen fant en redning i de fange- og krigsinvalideforeningene som ble etablert, der samtalen og fellesskapet med andre KZ-fanger ble en livsviktig sikkerhetsventil, i en tid der kunnskapen og bevisstheten rundt KZ-syndromet og posttraumatisk stressyndrom var liten. Her kunne de komme sammen og snakke om hverdagslige problemer og utfordringer med basis i en felles forståelseshorisont og krigserfaring.

På 1960- og '70-tallet begynte imidlertid senvirkningene av KZ-oppholdet å gjøre seg gjeldende for flere av de tidligere fangene. Noen ble nødt til å avslutte sin yrkeskarriere før oppnådd pensjonsalder. Takket være professor Leo Eitingers undersøkelser på ettervirkningene av opphold i konsentrasjonsleirer, ble det banet vei for krigspensjon og krigsskadeerstatning for flere av fangene. Men i mange tilfeller kom hjelpeapparatet for sent i gang.

På 1990-tallet gjorde psykolog Ellinor F. Major et pionérarbeid da hun gjennom sin doktoravhandling intervjuet tidligere NN-fanger fra Natzweiler og deres barn. Resultatene ble senere publisert i boken «En reise gjennom krig og fred. En beretning om krigens arv» (1997).

Mirjam Kristensens har med sitt arbeid i enda større grad vektlagt fokuset på andregenerasjonen. Og selv om nesten alle intervjuobjektene kan fortelle om en oppvekst der mor eller fars fangenskap var et ikke-tema i mange år etter krigen, så var det andre og mer indirekte måter å fortelle på. Bokhyller fylt til randen med krigslitteratur, aversjoner mot det tyske språket, søvnvansker og dårlig helse, alkoholisme, humørsvingninger, påtrykk overfor barna om at de alltid måtte spise opp maten sin eller å alltid ha huset fullt av mat, var alle små drypp av en dramatisk forhistorie.

I godt voksen alder har flere av de tidligere KZ-fangene vært særdeles opptatt av å skille mellom nazismen som system og det tyske folk. Budskapet til egne barn har vært å gi rom for håp, forsoning, tilgivelse og menneskeverd — men aldri glemme. I intervjuene til Kristensen blir det også tydelig at de tidligere fangene har hatt et stort samfunnsengasjement etter krigen. De har deltatt i foreningsliv, politikk og internasjonale organer som Amnesty International, FN og Redd Barna. Noen har reist som tidsvitner med «Hvite Busser» eller latt seg intervjue i aviser, radio og på video. Noen har sogar nedtegnet sine erfaringer i bokform. I det hele tatt tegner intervjuene opp et bilde av hvordan krigsopplevelsene har satt sitt preg på oppveksten og hverdagen til barna i familiene, og der foreldrenes krigsopplevelser er blitt et viktig verdinavigeringspunkt for mange av barna senere i livet.

For undertegnede er kanskje et av de viktigste punktene likevel hvordan denne kunnskapen kan omsettes i et rent samfunnsnyttig perspektiv. Det fortoner seg for eksempel ganske underlig å lese om de senvirkninger som rammet norske KZ-fanger og norske krigsseilere etter krigen, og likevel være vitne til at Norge selv ikke i dag har en tilstrekkelig beredskap for å ta imot og hjelpe traumatiserte FN-veteraner eller flyktninger som kommer til Norge, flere med erfaringer ikke ulik det en finner hos krigsveteranene fra andre verdenskrig.

I det hele tatt så må en tro at dersom det internasjonale samfunnet etter en konflikt klarer å legge rammer for at de impliserte parter kan formidle en positiv fortelling til sine etterkommere, der mistro og hat blir erstattet av toleranse og menneskeverd også på andre og tredje generasjonsledd, så kan det være helt avgjørende for en fremtidig fredelig sameksistens mellom ulike samfunnsgrupper. I et slikt perspektiv fremstår Kristensens arbeid som en særdeles viktig påminnelse på hvordan krigens arv direkte eller indirekte overføres på neste slektsledd.

Stiftelsen Arkivet

Mirjam Kristensens bok «Etter freden – Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller» lanseres 5. mai på Litteraturhuset i Oslo og 8. mai på Arkivet i Kristiansand.