Hver gang en norsk avis skriver at barn ikke har godt av å være i barnehagen, kommer det fem artikler etterpå med mennesker som lovpriser barnehagen. Å si at ungene har det best hjemme med mor eller far, er som å banne i den norske kirka. For 84 prosent av norske barn mellom ett og fem går i barnehage, og da må det være bra. Ellers kan jo foreldrene få dårlig samvittighet for at de er for lite sammen med barna sine.

Det skjedde senest i vår. Professor Lars Smith ved psykologisk institutt ved UiO sa til Aftenposten at ettåringer har best av å være hjemme. Fordi småbarn må få anledning til å knytte seg til sine nære omsorgspersoner for å bli trygge. Seperasjonsangsten er sterkest hos barn som er mellom ett år og 18 måneder. Altså når de fleste barna begynner i barnehagen. Problemer som ADHD og spiseforstyrrelser kommer ofte av utrygg barndom. Fra barna er to år er det mer uproblematisk at barna går i barnehage, mener Smith. Da har de nemlig utviklet forståelse for at foreldrene må gjøre andre ting enn å være med dem.

Psykologspesialist Joachim Haarklou gikk enda lengre i samme avis. Han mener unger som begynner for tidlig i barnehagen kommer til å bruke resten av livet til å jakte på tryggheten de aldri fikk. Han peker på undersøkelser som viser at barnehagebarn er mer stresset enn barn som er hjemme, og mener at de små bør være hjemme med mor eller far i alle fall de første to årene.

Skremselspropaganda og svartmaling, ropte foreldre og førskolelærere. Barnehagen er bra for barna. Men flere eksperter kom også på banen og påpekte at det ikke finnes nok forskning på dette området. Vi vet med andre ord ikke sikkert hvilke konsekvenser det får når barna begynner tidlig i barnehagen.

Arbeiderpartiet og SV er likevel sikre i sin sak. Barna har det best i barnehagen. Alle barn bør gå i barnehage. Ikke minst for mors skyld. For da kan både mor og far jobbe og tjene penger, hun kan ta på seg viktige verv på jobb og i politikken og dermed bidra til verdiskapningen og likestillingen i samfunnet. Alle disse tingene kan hun gjøre, for ungen har egentlig godt av å være mesteparten av dagen i barnehagen.

Agderkvinner står uthevet med rød skrift i samfunnsøkonomenes regnskap. De er oftere hjemme med barna sine enn kvinner andre steder i landet. Dermed tjener de mindre og sørger for at Sørlandet kommer dårlig ut på likestillingsbarometrene hvert år. En skam for landsdelen. Stortingskandidat Kari Henriksen (Ap) skylder på kristendommen og Anne Karen Aunevik i Likestillingsrådet på Agder skylder på kulturen her. Å vokse opp med en mor som er hjemme gir ikke arbeidsmotivasjon, mener Aunevik.

Og så vil de ha vekk kontantstøtten. Fæle kontantstøtten. Karita Bekkemellem (Ap) har sagt at det er ”vannvittig feil at du blir premiert for å ikke bruke en barnehageplass og dermed bidra til verdiskapningen ved å jobbe, og premien kan du bruke på sydentur eller nytt kjøkken”. Oslo Arbeiderparti mener at kontantstøtten er barne— og kvinnefiendtlig, fordi barn isoleres og kvinner blir stående utenfor arbeidslivet.

Min mor var hjemmeværende i 17 år. Nå jobber hun hundre prosent og kommer til å gjøre det til hun må gå av. Da blir hun minstepensjonist. Hun får ingen takk fra samfunnet for den jobben hun gjorde da hun var hjemme med meg og søsknene mine. Men jeg takker henne. For en rosenrød barndom med turer hver dag. For dører som alltid var åpne for andre unger. Og for pannekaker og kakao, som hun alltid hadde klar hvis det var ruskevær da jeg kom hjem fra skolen.

Jeg synes synd på de som er hjemme med ungene sine fordi de mener det er riktig og som dermed blir rakket ned på av norske politikere og andre kvinner. Spør du meg, burde hjemmeværende mødre og fedre plasseres på sokkel. De velger å tjene mindre penger, de tar risikoen ved å bli helt avhengige av partneren sin, og de må finne seg i at det offentlige ikke verdsetter den jobben de gjør. Likevel prioriterer de barna sine. Og jeg nekter å tro at det er fordi de ikke gidder å jobbe.

Journalisten og småbarnsfaren Simen Tveitereid ga i fjor ut boken ”Hva skal vi med barn?”. Spørsmålet han stiller treffer spikeren rett på hodet. For hva skal vi egentlig med barn når vi prøver å få mest mulig fri fra dem? Når foreldre prøver å gjøre nøyaktig de samme tingene etter de har fått barn som før? Og så river han vekk det økonomiske argumentet. At foreldre ikke har råd til å være hjemme med barna. Tull, sier han, for alle har et valg.

Svada, sier jeg også. Foreldrene i dag må jobbe fordi de vil ha store hus, fine biler, reise på ferieturer, gå på restaurant og kjøpe ting til ungene sine. Da jeg var liten spiste vi ofte tørt brød og fikk nye klær og leker til jul og 17. mai. Det gikk helt greit. Jeg skal ikke si at alle må gjøre det slik. Men når folk sier de må jobbe fordi de ikke har råd til å leve på én inntekt, mener jeg at de fleste lyger. Det handler om prioriteringer.

Jeg kan alle argumentene. At unger bør treffe andre unger. At innvandrerbarn ikke lærer godt nok norsk fordi de er hjemme med foreldrene. Ungene kjeder seg hjemme. Barn i ressurssvake hjem får bedre stimuli i barnehagen enn hjemme. Barnehagebarn gjør det bedre på skolen enn barn som har vært hjemme.

Det viktigste argumentet er likevel kvinneargumentet. Kvinner må ta større del i samfunnet, være like produktive som menn, tjene like mye, sitte i styrer og ha sjefsjobber. I vårt samfunn er det fremdeles ikke lett å kombinere med mange år hjemme.

Gode argumenter. Og ja, det er sikkert mange barn som har det supert i barnehagen. Det er også mange barn som har det best hjemme med mor eller far. Jeg synes det er flott med kvinner som velger å gjøre karriere. Ta på seg de viktige vervene og engasjere seg i politikken. Det er viktig at noen gjør det. Men jeg mener også det er flott at noen velger å være sammen med barna. Politikerne burde legge til rette for at mor eller far kan være hjemme, gjerne så lenge de ønsker. For det å gi omsorg til barna slik at de står godt rustet for livet videre, har stor personlig og samfunnsøkonomisk verdi. Jeg ser ikke vekk fra at samfunnet på sikt tjener på at mor eller far er hjemme.

Jeg har merket hvor kjipt mange kvinner synes det er å si at de er husmødre. De sier det som om de skjems litt. Så flott! Sier jeg. Og håper at jeg også kan kalle meg selv husmor en dag. Med stolthet i stemmen.