Igjen har medier, foreldre, byråkrater, lærere og elever med iver studert de nasjonale prøvene, og på tvilsomt grunnlag stemplet noen skoler som dårlige og andre som gode. Kanskje vi burde heve blikket litt, og tenke mer generelt over hvordan sosial ulikhet preger skolegangen, og hva skolegangen gjør med den sosiale ulikheten. Det foreligger mye forskning på feltet.
I det følgende har jeg brukt flittig en sosiologisk bok om det norske samfunn som ikke overraskende heter Det norske samfunn, redigert av sosiologene Ivar Frønes og Lise Kjølsrød. I denne boka har sosiologene Marianne Nordli Hansen, Arne Mastekaasa og Fredrik Engelstad behandlet temaet utdanning og ulikhet. En annen klassiker på feltet i Norge er Gudmund Hernes, særlig før sosiologen ble minister.
Mange tror at utdanning jevner ut sosiale forskjeller. Det kan det være mye i, ikke minst når folk med ulik bakgrunn kommer sammen på skolen. Derfor er det problematisk hvis skolene rekrutterer fra svært forskjellige sosiale lag.
Samtidig dokumenterer mye sosiologi at utdanning vedlikeholder klasseforskjeller. Dels er det stadig slik at høyere sosiale klasser og sjikt tar mer utdanning enn lavere. Dels er det også slik at høyere sosiale sjikt får mer ut av utdanningen. Og endelig er det slik at selv om utdanningen er lik, er det lettere for den med høyest sosial bakgrunn å få gode jobber, på grunn av nettverk og forbindelser. Systemet er stabilt, fordi det oppfattes som rettferdig av de fleste, ettersom de fleste har et bilde av at det er innsatsen i utdanningen som gir fortjent uttelling.
Det første resonnementet ovenfor er lettest å belegge. Mye forskning viser at de sosiale skjevhetene i rekrutteringen til utdanning er stabile over tid. Mange tror at veksten i omfanget av utdanning virker sosialt utjevnende. Men så lenge en større andel av barn fra høyere sosiale sjikt oftere tar høyere utdanning, holder skjevhetene seg. Skjevhetene er særlig sterke i prestisjeutdanninger som medisin og jus, mens det er en viss tendens til utjevning i rekrutteringen til kortere høyskoleutdanninger.
Når det gjelder etnisitet, er ungdom med ikke-vestlige foreldre like motiverte som etnisk norske for videre utdanning etter grunnskolen. Likevel har de med ikke-vestlig bakgrunn mer frafall på videregående skole enn de etnisk norske. Men samtidig er det faktisk en større andel som tar høyere utdanning blant de med slik innvandrerbakgrunn som fullfører videregående, enn blant de etnisk norske. Man bør ha øye for klasseforskjeller internt blant innvandrere, og ikke snakke generelt om innvandrerungdom.
Hvorfor er det sosiale ulikheter i tendensen til å ta utdanning? Videregående utdanning er gratis, og det er lånekasse for høyere utdanning. Dette har fått mange til å legge vekt på kulturforklaringer: Ungdommene blir i ulik grad lært opp til å sette pris på utdanning, å se sammenhenger mellom utdanning og karrière osv. Vi skal likevel ikke se bort fra at utdanning i virkeligheten langt fra er gratis – mange tilleggskostnader kommer inn, og studielån skal betales tilbake. Her har fremdeles mulighetene til støtte hjemmefra noe å si.
Kulturforklaringene kan altså overdrives. Den franske sosiologen Raymond Boudon mener at alle i moderne samfunn ønsker utdanning, men at dette ønsket er mer påtrengende i øvre sosiale lag. Der lærer de unge at de må ta utdanning for å unngå sosial degradering i forhold til foreldrene. Likevel er det neppe riktig å se helt bort fra at ulike sosiale sjikt oppdrar ungdommene ulikt.
En annen fransk sosiolog, Pierre Bourdieu, mener at uformell kunnskap hjemmefra gjør det lettere for ungdom i høyere sosiale lag å kjenne seg hjemme i skolesystemet. Britiske sosiologer har også hevdet at arbeiderklasseungdom læres opp hjemme til motstand mot skolen, som de helt riktig oppfatter som middelklassens skole. Dette er kanskje en mer aktuell teori i Storbritannia enn i Norge, men også der er den blitt kritisert som arbeiderromantikk.
Har vi forskning om hvordan ulike klasser taper eller tjener på skolens profil? Mye mindre enn når det gjelder rekrutteringsforskning. Men det foreligger en norsk studie som viser at folk med høy sosial bakgrunn, og særlig akademikerbarn, får lettere toppkarakter ved universitetet enn studenter fra arbeiderklassen. Forskjellene er ikke store, bortsett fra i jus. Der er det en stor fordel å komme fra juristhjem.
Resonnementet om at de sosiale klassene gjenskapes i nye generasjoner gjennom utdanningssystemet forutsetter at høy utdanning gir adgang til gode jobber. Det skjer ofte, ikke minst i offentlig sektors ledersjikt. Men det er ikke alltid slik at de høyt utdannede får topposisjonene fordi de har skaffet seg mest kunnskap. Utdanning gir også selvtillit, nettverk og et omdømme for kompetanse. Sammenhengen mellom høy utdanning og adgang til toppen er heller ikke absolutt. Ser vi på de absolutte toppsjiktene i det private næringslivet, er det en klar tendens til at mange av dem også har foreldre – særlig fedre – i toppen av næringslivet.
Det fins en teori om at skolen er mindre verd nå enn før, siden så mange går der. Studier viser likevel at utdanningens økonomiske avkastning har holdt seg høy. Men en tendens i vår tid til individuell lønnsfastsettelse, mer knyttet til selvpresentasjon og opplevd dyktighet, svekker utdanningens betydning noe. Det gjelder særlig i privat sektor, og rammer trolig folk fra lavere sosiale lag hardere enn skjevhetene innebygd i utdanningssystemet. Det er ellers en myte at vi blir et folk der alle utgjør en høy sosial klasse. Industriarbeiderklassen krymper, men det vokser fram en servicearbeiderklasse, ofte med usikre arbeidsforhold og med lavere kollektiv bevissthet enn den tradisjonelle arbeiderklassen.
En oversikt over forskning fører ikke rakt til bestemte politiske strategier. Til politisk strategi hører både verdier, mål og kunnskap om situasjonen. Gjennomgangen minner også om at skolepolitikk ikke bare kan handle om interne forhold i skolen. Det er for eksempel viktig at ikke ulikhetene i levekår og inntekt blir for sterke, og heller ikke for avhengige av teoretisk utdanning. Skjer det, får vi et uheldig press på teoretiske utdanninger som ikke er i samsvar med samfunnsmessige behov, og som kan bli en påkjenning på mange unge.