Per Sigurd Sørensen og Mette Gundersen har kommet på kant med flertallet i bystyret. De siste dagene har de vært hjelpeløse tilskuere til spillet som har foregått om neste års kommunebudsjett.

Kristiansands to fremste folkevalgte risikerer i 2009 å måtte forholde seg til et budsjett de ikke har hatt innflytelse på. Fremskrittspartiet og Demokratene har sagt at de subsidiært vil støtte avtalen Kristelig Folkeparti og fire småpartier har kommet til enighet om. Da vil dette alternativet få flertall i bystyret neste torsdag. Høyre og Ap blir satt sjakk matt.

Et slikt utfall bør føre til ettertanke hos ordfører og varaordfører. Hvordan har de klart å utløse så mye frustrasjon og aggresjon at partier som står milevis fra hverandre politisk sluker kameler fortløpende for å finne fram til et kompromiss som rammer ordførerpartiene?

Høyre og Ap har 22 av bystyrets 53 representanter og er dermed avhengig av støtte fra andre for å få gjennomslag. Likevel har ordfører og varaordfører flere ganger opptrådt som om dette ikke er tilfellet. De har gjort seg så upopulære gjennom en del omstridte utspill at flertallet åpenbart har fått nok. Som da de i fjor vinter foreslo innskrenkninger i hva interpellasjoner kan inneholde, og de diskuterte også å innføre taletid etter partistørrelse i bystyret.

Høyst forståelig – og ganske så berettiget – kom representanter for opposisjonen på banen med beskyldninger om forsøk på knebling. Det festet seg et inntrykk av at dette var grep for å stoppe taletrengte sjeler i småpartiene.

Særlig klokt opptrådte heller ikke Høyre og Ap under budsjettbehandlingen i bystyret for et år siden. Da var riktignok KrF inne i folden, og de tre partiene hadde flertall. Opposisjonen fremmet nesten 70 ulike oversendelsesforslag. Forslag som normalt ikke innebærer annen forpliktelse enn at de oversendes administrasjonen for å bli vurdert eller utredet. Flertallet stemte mot alle, uten en gang å sette seg inn i dem.

Denne type arroganse kan lett skape bitterhet og berede grunnen for et oppgjør. Slik vi ser nå. Alliansene som har oppstått forteller at her er det mange såre følelser – og at det rasjonelle i betydelig grad har måttet vike plassen for det emosjonelle.

Med den store borgerlige dominansen i Kristiansand bystyre er det som foregår bemerkelsesverdig. De sosialistiske partiene har 14 representanter – de borgerlige 39. Slik sett et eldorado for en Høyre-ordfører, som langt på vei kunne ha fått gjennomført nesten hva han ville. I stedet har han stelt seg slik at resten av den borgerlige flokken skygger unna.

Sørensen kom skjevt ut av hoppet allerede da Høyre allierte seg med Arbeiderpartiet etter valget i fjor høst. Aldri før hadde partiet inngått forpliktende samarbeid med Ap om å styre byen. De fant sammen for å skaffe seg posisjoner. For Høyre var det åpenbart et overordnet mål å ta tilbake ordførerstolen.

I sluttfasen av forhandlingene ble Kristelig Folkeparti presset på plass i en storkoalisjon, men da hadde allerede Høyre og Ap delt de saftigste beinene seg imellom. KrF måtte avfinne seg med smuler. At partiet nå står i front i opposisjonen mot Høyre og Ap, forteller med all tydelighet hvor dårlig samarbeidet i storkoalisjonen må ha fungert.

Kristelig Folkeparti har alltid hatt en nøkkelrolle i lokalpolitikken i Kristiansand. Gjennom en årrekke var partiet garantist for at Høyre nærmest automatisk fikk ordføreren i Sørlandets største kommune. KrFs «belønning» var varaordførervervet. Etter valget i 2003 sviktet KrF til manges store overraskelse sin gamle samarbeidspartner. KrF løp den gang til Ap og sørget for at Høyre mistet ordførerklubba. I Høyre var forbitrelsen stor over at Bjørg Wallevik ble ofret i det mange i partiet betraktet som et skittent spill.

Høyre og Ap har opp gjennom historien fremstått som erkerivaler i Kristiansand. Men allerede tidlig valgkvelden i fjor høst virket det som Høyre og Ap var enige om at Høyre skulle ha ordføreren og Ap varaordføreren. Det må bety at de har vært samsnakket i god tid før valget. Det smertet nok mange borgerlige velgere at den totale borgerlige dominansen i bystyret skulle ende med en venstrevridd politikk. KrF følte seg ydmyket og sveket. Det var takk for sist fra Høyre. Med sosialistisk hjelp ble KrF tvunget i kne.

Hadde Høyre i fjor høst valgt sin tidligere mangeårige partner KrF fremfor Ap, kunne en borgerlig flertallskonstellasjon vært mulig gjennom en allianse med Venstre, Pensjonistpartiet og Senterpartiet. Uten å trekke inn Fremskrittspartiet og Demokratene. Nå kan i stedet Høyre oppleve at forsmådde KrF skaffer flertall for 2009-budsjettet gjennom samarbeid med partier som spenner fra ytterste venstre til ytterste høyre på den politiske skalaen.

Kanskje lærer ordføreren og varaordføreren en lekse nå. Blant annet at KrF-lederen Jørgen Kristiansen ikke nødvendigvis vender det andre kinnet til når han blir slått. Og at en egenrådig stil kan bli så provoserende at majoriteten i bystyret til slutt setter foten ned. Når KrF også fisker i Rødt – og får napp – er det uttrykk for at misnøyen med ordførerpartiene favner bredt.

Kristiansen har stilt seg i spissen for et fargerikt politisk fellesskap, og han vil nok erfare at kulturforskjellene vil gjøre integreringen til en utfordring også her. Det er vanskelig å se for seg at dette er en allianse som kan bestå.

I lys av det solide borgerlige flertallet i bystyret, er den opprivende konflikten rundt budsjettet i landets femte største by uvirkelig. Velgere lurer trolig på hvilken rolle det spilte om de stemte borgerlig eller sosialistisk i fjor høst. Når Høyre klamrer seg til Ap på den ene siden, og Rødt er blant alliansepartnerne til KrF på den andre, kan det knapt være uttrykk for annet enn at politikken har tapt.